Veronica Akselsen vil samle og formidle taterkultur på nett: – Står i fare for å bli borte

Kultur og underholdning: Hun har akkurat åpnet en ny nettside, kalt Taternes Kulturformidling. Den vil hun bruke som plattform for å løfte fram og formidle det rike mangfoldet i romanifolket/taternes kultur, med særlig vekt på deres sterke musikktradisjon og unike håndverk.

– Dette har ikke vært digitalisert i det hele tatt. Vi synes det er trist at det er vanskelig å få tak i informasjon uten å måtte reise langt – som til et museum, sier Veronica Akselsen, som står bak nettsiden sammen med fotografektemannen Atle Lillesveen.

– Det handler om å dokumentere og arkivere ting på en mer tilgjengelig måte enn museene. For allerede med neste generasjon er både språket, kulturen og håndverkstradisjonene i ferd med å forsvinne litt, sier Veronica Akselsen til NTB og legger til:

– Det er flott med unnskyldningene, at det kom fram i lyset det assimileringspolitikken gjorde. Men det tristeste var at vi ble frarøvet kulturarven vår, for å prøve å gjøre oss «som alle andre». Derfor er det viktig å ta et tak for å ta vare på denne kulturarven.

Elias Akselsen er filmet mens han lager en såkalt taterkniv med slire i blikk og karakteristisk mønster. Karl Johansen fra Hamar viser hvordan man lager tradisjonelle bakeformer, slik han lærte av sine forfedre. Flere skal det bli, lover Veronica Akselsen – og trekker fram tradisjoner som metall- og trådarbeid, hestepisker og papirblomster i krepp.

– Taterne har vært en ressurs for samfunnet i flere hundre år. Vi introduserte det norske bondelandet for metallredskaper, som kjeler, bakeformer, redskaper, sier Veronica Akselsen – og kaller sitt folk for «datidens frilansere», mobile håndverkere som reiste rundt og tilbød varer og tjenester.

– Jeg er arvingen til det musikalske uttrykket, etter pappa som nærmer seg 80 år, og er den siste som er igjen som synger autentisk. Det er en klang der, noe helt eget. Hans oppvekst og hans forfedres kan ikke sammenlignes med det vi senere har opplevd, sier Veronica Akselsen.

I en annen filmdokumentasjon forteller Elias Akselsen hvordan det var «straffbart å synge en tatervise».

– Musikken og varmen, det vi kaller leirbålet, er det som samlet oss, har den Spellemann- og Kulturråds-hedrede musikeren og kulturbæreren fortalt.

– Jeg forsto med alderen om at dersom man skal gjøre noe, må man gjøre noe som føles ekte og riktig. Musikken vår forteller historiene, sier hun i videoen – tatt opp på Nitja, senter for samtidskunst i Lillestrøm. Der er hun og faren blant kunstnerne i utstillingen «Taterlandet», som henger ut august.

Den nyeste videoen viser Veronica Akselsen fremføre «Spill, sigøyner, spill!» på festivalen Ravnedalen Live tidligere i juli. Der gikk hun på scenen mellom Maria Mena og deLillos og sang taterviser. Til høsten går hun i innspillingsstudio og vender for alvor tilbake til artistkarrieren.

– Jeg vil gjerne vise at kulturen er levende og at den også kan være lys. Mange tenker gjerne på alt det triste og forferdelige som skjedde oss. Men midt inni dette har det vært en levende kultur, sier hun og føler at det er blitt annerledes nå.

– Jeg hadde en tøff barndom. Jeg følte meg både veldig synlig og veldig usynlig, fordi jeg var av folket. I dag ser jeg det slik at jeg er norsk, 100 prosent nordmann, men tilhører en nasjonal minoritet. I en verden med så mye elendighet og splittelse er det viktig å holde fast ved sin identitet, det som føles riktig. Derfor omfavner jeg denne delen av min kulturarv.

Nå lærer hun tenåringsdatteren om kulturen, om språket. Selv har hun lært trådkunst av faren og holder egne kurs.

– Det er bare dråper igjen, men dem må vi ta vare på.

De første to videoene som viser taternes gamle håndverkstradisjoner, ligger allerede ute, og hun leter etter flere som kan vise taternes tradisjonelle teknikker, som hun kaller «uttrykk for en livsform og arv».

Akkurat som det var viktig for henne å få filmet sitt folks eldre, de som kan det eldste håndverket – men er i ferd med å bli borte, gjelder det samme musikken. Den nye kulturformidlingssiden, som de fikk støtte til fra Kulturdirektoratet, favner også dette.

Lenge syntes Veronica Akselsen at det å synge taterviser «var for gamle folk».

– Det er som en ny æra, der man kan finne mer stolthet i det å tilhøre en minoritet som vår. Før har folk vært redd for å vise kulturarven sin. For så sent som på 90-tallet, da jeg vokste opp, ble man mobbet, sier hun:

(©NTB)