Solveig Slettahjells mørke lytting til Gunvor Hofmo

Religion og livssyn: – Det er intenst, sier Solveig Slettahjell om å synge de tolv tonesatte diktene av Hofmo, skrevet i tiåret etter andre verdenskrig – krigen som sendte hennes kjæreste i døden i Auschwitz.

– Det er krevende, men det er samtidig også en slags lettelse å synge noe som man opplever så sant som det hennes tekster er, sier Slettahjell, som medgir at Gunvor Hofmos tekster resonnerer hos henne.

– Jeg har en generell eksistensiell hang. Men det er heller ikke bare mørke i tekstene hennes. Jeg føler at hun også finner veldig mye grobunn for håp og fraspark, kanskje fordi hun er så nådeløst sann. Jeg opplever henne som livssterk.

– Det var spesielt «Ord i en våkenatt», som har vært med i repertoaret mitt siden.

De nye Hofmo-tonesettingene er resultatet av musikkprofessoren Øivind Varkøys nattarbeid som komponist.

– Det begynner gjerne med at jeg har en tekst eller flere som får hårene til å reise seg på armene mine. Jeg kan ikke alltid forklare hva teksten betyr. Bare at det er en fornemmelse av at «her er det et eller annet» – det Jon Fosse kaller «ei poetisk sanning», som ikke nødvendigvis er oversettbar til en logisk formel, sier han.

– Det skriver jeg ned med blyant på papir, og synger det kanskje inn på mobilen min, sier Varkøy, som sender resultatet til Kjetil Bjerkestrand. Han arrangerer musikken på en måte som gjør at Varkøy kaller ham «medkomponist» – og deler Tono-inntektene med ham.

– Han har en intuitiv forståelse for tekstene og musikken jeg lager, og løfter det videre med sine musikalske arrangement, sier Varkøy.

Det som startet en natt ved pianoet, ender i et møte mellom jazzsang, orgel, synther, elektronikk og et kirkekor som Slettahjell kaller låtbasert kirkemusikk.

Det startet med «Poetenes evangelium» i 1993. Morten Harket sang dikt av et knippe norske diktere på det som var aha-frontmannens første soloplate – fulgt av Vertavokvartetten. Fortsettelsen kom i 2016 med «Poetisk tale».

Da kom Solveig Slettahjell med og sang dikt av Gunvor Hofmo, Jon Fosse, Arnold Eidslott og Arnfinn Haram. Hun ble med også da Varkøy vendte tilbake til Gunvor Hofmos dikt på den tredje utgivelsen.

«Den mørke lytting» har tittel etter en tekststrofe fra «Nærmere», sangen som innleder platen. Alt er spilt inn i Uranienborg kirke i Oslo. Der hadde Slettahjell vokalfølge av Uranienborg Vokalensemble, dirigert av Elisabeth Holte, og med Kjetil Bjerkestrand på orgel og synthesizere.

– Det er som med stor kunst generelt, at vi vender tilbake til ting, at de holder seg. Som poet har Hofmo et eksistensielt trykk, et alvor, et dyp, som kanskje tiltaler oss når vi er på jakt etter noe litt mer dyptgående. Hun kan på en måte møte oss i vår eksistensielle uro og lengsel.

Selv mener Solveig Slettahjell at mange føler på uro i vår tid og tror at Hofmos dikt kan gi dagens mennesker noe.

– Det å snakke sant om ting ligger det også en trøst og forsoningsmulighet i – en realisme som jeg tror kan være forløsende.

Slettahjell var 19 år og «skulle finne ut av verden» da hun første gang leste Gunvor Hofmos dikt. Første gang hun sang tekstene hennes var i 2016, på platen «Poetisk tale». Denne platen – «Den mørke lytting» – er en slags oppfølger.

Teksten ligger sannsynligvis i bakhodet hans og gnurer, til han en dag setter seg til ved pianoet og begynner. Da dukker de opp: En akkordrekkefølge, en melodilinje.

«Den mørke lytting» er tredje album Varkøy og Bjerkestrand sammen står bak. Alle utgitt på Kirkelig kulturverksted med Erik Hillestad som produsent.

– Hun har en spesiell evne til å formidle tekst og melodi, med sin mørke, jordete stemme. Knausgård skrev i et essay om at stemmer er unike og har «en menneskelighet» i seg, sier musikkprofessoren og komponisten om sitt vokalistvalg og utdyper hvorfor det ble mer Hofmo:

(©NTB)