Pionérene og formueskatten – menneskene bak tallene

Leserinnlegg: Dette handler ikke om de som «har råd til å betale.» Dette handler om pionérene. De som satset alt. De som lånte på hus og hjem, som ikke visste om de hadde nok til bensin for å komme seg til neste møte, men som holdt firmaet i live fordi de trodde på en bedre fremtid.

De som på 70 og 80 tallet gikk til banken og lånte én, to eller tre millioner kroner, på huset, på hjemmet, på bilen, på familien, på alt som kunne pantsettes. De som jobbet 70, 80 timer hver uke, som sjelden eller aldri var borte fra jobb, som krøp på jobb hvis de var syke, for firmaet og arbeidsplassene måtte bestå.

Nå, etter et helt liv, er de i høstingsfasen og må vurdere om bedriften skal selges eller overdras til neste generasjon. Hvor er samfunnets takknemlighet for alle arbeidsplassene de har skapt?

Alle kunne gjort det. Noen få gjorde det. Og det er de som bygde landet. De pløyde løypen så andre kunne gå etter. De risikerte alt. Hva får de i retur?

De har ikke bare båret egen risiko, men også stått for mye av tryggheten til andre.

Mens staten og kommunene er Norges største arbeidsgivere, har pionerene håndtert alt selv. Når ansatte blir sykmeldt, er det arbeidsgiveren som skal følge opp, ringe, dokumentere, delta i møter med NAV etter seks uker, og holde kontakt. Selv om det offentlige har stadig økende sykefravær og møterom på møterom, forventes det at småbedriftseieren alltid er til stede og aldri gir opp.

Samtidig er de under lupen. Skatteetaten gransker hver eneste transaksjon, ofte med en mistenksom tone. Berettiget eller ikke, man føler motvinden fra stat og kommune i alt man gjør, og ofte handler det mer om kontroll enn samarbeid.

La oss bare se på tallene. Hadde du vært en av dem som lånte to millioner kroner i 1984, og klart å få til en gjennomsnittlig avkastning på 12 prosent over 40 år, så ville de to millionene ha vokst til over 93 millioner kroner. Ja, det høres nesten utrolig ut, men det er slik de som virkelig lyktes og holdt ut, bygget verdier for seg selv, familien, ansatte og lokalsamfunnet. Men ingen så alt arbeidet, risikoen, timene borte fra familien og nattesøvnen som forsvant i bekymringer om regninger, lønningslister og bankens krav.

Disse menneskene er ikke bare tall i et regnskap. De har sponset lokale idrettslag og frivillighet, de har stilt opp i møter med NAV og kommunen, de har vært arbeidsgivere, samfunnsbyggere, pådrivere, og garantister for aktivitet i bygda og nabolaget.

Nå er takken dobbelt og trippelbeskatning, eiendomsskatt, formuesskatt, arbeidsgiveravgift.

Staten står der som den store innkreveren og tar inn alt som går an å hente ut. Jeg spør, vil vi virkelig erstatte alt dette med utenlandske eiere og globale fond som aldri har kjent på ansvaret for å holde julene i gang i småsamfunnene våre?

Det er ikke bare urettferdig, det er en historisk og moralsk fallitterklæring. Alle kunne ha prøvd, men noen få gjorde det. Vi skylder dem stor takk. Takknemligheten burde vært dyp, men i stedet blir de som bygde landet flådd, økonomisk og moralsk. Ingen annen gruppe er utsatt for et slikt trykk av doble og triple avgifter, skatter og kontroll. Det er som om vi har glemt at uten disse pionerene hadde Norge ikke vært det samfunnet vi er så stolte av i dag.

Jeg håper på en ny regjering som faktisk ser og verdsetter disse menneskene, som tør å tenke nytt.

Newton regnes som en av verdens smarteste, og det var først da eplet falt i hodet på ham at han, ifølge legenden, fant ut hvordan tyngdekraften kunne forklares. Alle visste, og vet fortsatt, hvordan tyngdekraften virker. Newton satte bare formelen på det åpenbare. Må virkelig det norske folk også få eplet i hodet før vi forstår det som burde være selvsagt? At Norge bygges best av dem som får mulighet til å skape, eie og drive, her hjemme.

Dette er noe av grunnen til at FrP vil ha vekk formue skatten og redusere andre skatter for bedrifter og personer. Dagens nivå er ikke bærekraftig over tid.

Tor Kristian Gaard,
Karmøy FrP