Joachim Trier hjem til Norge med «Affeksjonsverdi» – og et stjernelag: – Jeg er alltid nervøs

Kuriosa og kjendiser: Stedet er Grand Hotel i Oslo, der filmens sterke skuespillerensemble møter pressen og lar seg fotografere på takterrassen. Her er sjefen selv, Joachim Trier, og Eskil Vogt, som filmskaperen alltid skriver manus med.

Renate Reinsve ser ut som en million, Hollywood er representert ved Elle Fanning, Stellan Skarsgård fleiper med fotografene, og filmens tilsynelatende nykommer, Inga Ibsdotter Lilleaas, er for lengst blitt scenevant etter å ha landet rollen hun ikke drømte om å få.

Mandag kveld venter norgespremiere som åpningsfilm på filmfestivalen Oslo Pix på Klingenberg kino. For nå har regissør Joachim Trier vendt hjem til Norge – og ikke minst Oslo – med «Affeksjonsverdi», etter å ha tatt Cannes-festivalen med storm i mai og vunnet juryens Grand Prix.

– Det morsomste er jo å komme hjem med den og håpe at den resonnerer.

– Er du nervøs nå, slik du var før den skulle vises i Cannes?

– Jeg er alltid nervøs! Jeg håper at vi blir møtt med åpenhet fra publikum. Jeg har laget kanskje min mest emosjonelle film. Jeg har liksom ikke spart på kruttet når det gjelder å gå rett inn i smertepunktene i en familie. Nå håper jeg at folk tar det imot her hjemme og synes det er ok, sier Trier.

Nora (Reinsve) er teaterskuespiller med sceneskrekk og ubearbeidede traumer, søsteren Agnes (Lilleaas) er det trygge ankeret. Så kommer den fremmedgjorte faren Gustav Borg – berømt filmregissør – tilbake til ekskonas begravelse. Med et nytt filmmanus han vil eldstedatteren skal spille i. Når hun avslår, spør han en berømt, amerikansk stjerne (Fanning) – som nærmest trår inn i datterens sted.

– Jeg har veldig behov for å kommunisere ting jeg ikke klarer å kommunisere i livet mitt i filmene. Ting jeg undrer meg over. Usagte ting i familier. Ting mellom søsken, foreldre og barn. Sånne ting som man undrer seg over jo mer man lever, sier Joachim Trier – og mener at det er familie alt egentlig handler om i livet for folk flest.

Han tror vi trenger fortellinger å speile oss i, som hvorfor det er så vanskelig å forsone seg innad i en familie – og hvordan traumatiske ting flere generasjoner tilbake kan fortsette å påvirke nye generasjoner.

– Man er nervøs på en annen måte. I Cannes var det så høye forventninger, samtidig som det statistisk knapt er mulig at en film kan treffe så bra etter en sånn suksess vi hadde sist. Det ble 19 minutters applaus og fantastiske kritikker. Nå kommer vi hjem og skal se venner og kjente i øynene. Da er det nesten like sterk nervøsitet!

Reinsve sier hun føler «så mye kjærlighet og støtte» og at det eksisterer en felles stolthet over hva Norge får til med film nå, at det er «en gullalder».

– Derfor er det så trist at så lite penger blir bevilget av politikerne – nå når norsk film har vist sin gjennomslagskraft og folk ser hitover.

Det gir mange rolletilbud. Men hun er milelangt fra å ta valgene som faren i filmen gjør, om karriere først. For nå har sønnen begynt på skolen.

– Til nå har han kunnet reise med meg overalt. Nå skal han inn i sitt løp og må også få være stjerna i huset. Og det er veldig viktig for meg, sier Reinsve om veien videre – der hun leter etter «mennesker hun matcher med», så vel som ditto manusmateriale, når hun vurderer tilbud.

– De må ha samme fokus som meg, sier Reinsve.

Hun ler litt når hun forteller at hun kom rett fra «Predator: Badlands»-innspilling til å spille inn scenene på stranden i Deauville i «Affeksjonsverdi» – mens neste film ut er ny «Hunger Games»-film.

– Noen ganger kan man lure litt på valgene, sier Fanning, som har vært skuespiller siden toårsalderen, og sier at det er viktig å beholde seg selv i en bransje omgitt av så mange.

– Man får knulle mindre. Det blir mer alzheimer. Roller for en gammel mann er fulle av klisjeer, han spiller ikke lenger en mann, men sin alder, og det er underlig, sier Skarsgård og kaller det «ageism».

Joachim Trier, derimot, skrev rollen som Gustav Borg for Stellan Skarsgård. Han får verken ligge eller være senil – men derimot gestalte en far som prøver hardt å vinne tilbake det tapte overfor de to døtrene.

– Han nærmer seg dem på klumsete vis. Men man ser på øynene hans at han forsøker å ta igjen noe som han har mistet, selv om han gjør feil på feil. Det er nærmest komisk – men også veldig menneskelig, sier Skarsgård som er fornøyd med at slutten bare er tilsynelatende lykkelig

– For alt er jo ikke løst. «Affeksjonsverdi» er mer en film om forsoning enn om noe annet.

Trier sier til NTB at det var «kjempegøy» å vise den for filminteresserte på den legendariske festivalen, men medgir:

Det er i Oslo at familiedramaet om to svært forskjellige søstre, deres pompøse, svenske regissørfar og en Hollywood-stjerne utspiller seg. Her ble det festet til filmen i et stort, gammeldags sveitserhus tilhørende Lars Lillo-Stenberg fra deLillos.

– Jeg lever jo selv i Oslo og går og leverer i barnehagen hver dag. Mitt materiale kommer fra observasjoner i dagliglivet og norsk virkelighet. Jeg er ikke interessert i å stikke av til Hollywood og drømme om stjerneliv. Jeg tenker «nei, privilegiet mitt er å få lov å lage personlig film», sier Norges verdensberømte filmskaperstjerne.

På spørsmål om hun også har nerver før Oslo-premieren svarer Renate Reinsve:

I designerantrekk og høye hæler ser hun akkurat ut som den internasjonalt kjente filmstjernen hun er – ikke minst etter forrige Trier-film, «Verdens verste menneske», som innbrakte både Cannes-pris til henne personlig og Oscar-nominasjoner.

Elle Fanning, Hollywood-stjernen i filmen, kan kjenne seg igjen i det med å ta slike rollevalg.

Stellan Skarsgård har gjort seg bemerket på filmfestivaler verden rundt når han har promotert «Affeksjonsverdi», og byr på et friskt sitat denne gangen også – på spørsmål om hva slags rolletilbud han som 74 år gammel skuespiller ellers gjerne får.

(©NTB)