– Jeg kan plutselig si noe jeg ikke mener

Influencer Helene Fosse (32) fra Etne lever med kraftige tics som kan føre til ukontrollerte rop, slag og stille de intime spørsmålene som hun egentlig ikke mener. Nå bruker hun stemmen sin for å gi folk en konkret forståelse av en tilstand mange fortsatt misforstår.

For Helene Fosse er tics ikke bare små rykninger eller lyder. Det er en gjennomgripende tilstand som påvirker både kropp, språk og hverdag – ofte på brutale og uforutsigbare måter.

For en stund tilbake delte hun en video på Tik Tok, der hun forklarte hvorfor hun har tics. Videoen er nå sett av over 50.000. Der skal hun ha forklart at ufrivillig invitasjon om å ha sex, betyr ikke at hun ønsker sex. Det er bare en del av hennes hverdag med diagnosen.

– Ticsene mine kan være alt fra små lyder og bevegelser til at jeg slår meg selv, roper høyt eller sier ting jeg absolutt ikke mener, sier Fosse til Radio Haugaland.

Hun beskriver ticsene som en slags ukontrollerbar impuls som må ut.

– Det bygger seg opp et press i kroppen, og hvis jeg prøver å holde det inne, blir det bare verre. Til slutt må det ut, enten jeg vil eller ikke.

Ticsene hennes varierer i form og intensitet. Noen er relativt milde, som lyder eller små bevegelser. Andre er langt mer belastende.

– Jeg kan plutselig rope høyt, plystre, banne eller si vulgære ting. Noen ganger slår jeg meg selv eller i ting rundt meg.

I perioder kan hun også få såkalte “ticsanfall”, hvor mange tics kommer samtidig.

– Da mister jeg nesten kontroll over kroppen. Jeg kan rope ting som «nå dør jeg» mens jeg slår meg selv og gulvet. Etterpå er jeg helt utslitt og har vondt i hele kroppen.

Tics er plutselige og hurtige, ufrivillige bevegelser (motoriske tics) som blunking, grimasering, kasting med hodet, eller lyder (vokale tics) som kremting, hosting, banning og gjentakelse av spesielle ord, ifølge nettstedet NHI.

BER OM FORSTÅELSE: Helene mener det er viktig at folk forstår utfordringene det følger når personer lider av diganosen. Foto: Privat

Sier ting hun ikke mener 

En av de mest krevende sidene ved ticsene er de verbale utbruddene – særlig når de er støtende eller seksualiserte.

– Ticsene kan være en mester i å finne det verste som går an å si, og så sier de det på verst mulig tidspunkt.

Akkurat nå har hun en gjentakende tics som får henne til å stille et svært direkte og ufrivillig spørsmål til folk hun møter.

– Jeg kan plutselig spørre noen om de vil ha sex. Det er ekstremt flaut, og jeg er redd for at folk tror det er meg som mener det.

For å unngå misforståelser må hun ofte advare på forhånd.

– Jeg må si: «Det kan hende jeg sier noe upassende, men det er ticsene mine.» Det er en ganske absurd ting å måtte forklare til nye mennesker.

Lever med konstant mentalt beredskap

Ticsene gjør at hun hele tiden må være mentalt forberedt på hva som kan skje.

– Jeg bruker mye energi på å være redd for hva ticsene kan finne på å si. Og det kan nesten føles som om den frykten gir dem idéer.

Særlig i sosiale situasjoner kan det bli krevende.

– Hvis jeg prøver å holde ticsene inne, for eksempel i et møte eller et arrangement, så kommer de ofte enda sterkere etterpå.

Ber folk om forståelse

Responsen hun har fått etter å ha vært åpen, har i stor grad vært positiv. Mange er nysgjerrige – og noen ler.

– Jeg skjønner at folk kan synes det er fascinerende, og noen ganger morsomt. Jeg ler jo selv også. Men det er viktig for meg å vise hvor vondt og slitsomt det faktisk er.

For henne handler åpenheten om noe konkret: å gjøre hverdagen tryggere.

– Hvis jeg sitter på bussen og ticsene tar over, håper jeg folk forstår hva de ser. At de skjønner at jeg ikke er farlig – bare har en tilstand jeg ikke kan kontrollere.

Hun mener mer kunnskap kan gjøre en stor forskjell.

– Jeg kan ikke skjule ticsene mine.