50 år siden Mossad drepte feil mann på Lillehammer
50 år har gått siden en uskyldig marokkaner ble drept av en dødsskvadron på Lillehammer. To av etterforskerne som avslørte at Israel sto bak, husker saken godt
Politikk: Ahmed Bouchikhi var så vidt fylt 30 år og hadde vært på kino sammen med sin gravide kone Toril da en hvit Mazda plutselig sperret veien for dem, rett nedenfor boligblokken der de bodde i Furubakken på Lillehammer.
To menn hoppet ut av bilen og avfyrte 13 skudd mot Bouchikhi, som ble drept på stedet.
Drapet 21. juli 1973 rystet et sommerstille Norge og er i ettertid omtalt som en av den israelske etterretningstjenesten Mossads største fadeser.
Seks av agentene som deltok ble pågrepet av norsk politi, som raskt innså hvem som sto bak drapet.
– Da jeg avhørte henne, tok det bare en halvtime før hun la kortene på bordet, forteller han til NTB.
– Hun fortalte om oppdraget og at de var 18 stykker som hadde kommet til Norge, forteller Lier.
Politibetjent Steinar Ravlo avhørte danskfødte Dan Ærbel, som også fortalte villig vekk.
– Han var overbevist om at norske myndigheter hadde godkjent operasjonen, noe som selvsagt aldri kunne ha skjedd, forteller 79 år gamle Ravlo.
På ordre fra daværende statsminister Golda Meir hadde Mossad alt likvidert flere palestinske ledere som hevn, selv om ingen av dem kunne knyttes til München-terroren.
Salameh ble derimot ansett for å være hovedmann, noe palestinske kilder i ettertid har avvist.
At han gjennom sitt vennskap med CIA-agenten Robert Ames i Beirut også hadde etablert en hemmelig kanal mellom Yasser Arafats PLO og USA, var kjent for Mossad, som mislikte det sterkt. Motivene for å drepe Salameh kan derfor ha vært flere.
Benamane bodde i Genève og ble antatt å ha tilknytning til Svart September og saudiarabisk etterretning. Mossad var overbevist om at han sto i kontakt med Salameh og overvåket ham tett.
– Han var en luring, forteller Lier, som senere avhørte Benamane i Genève.
– Han hevdet å ha vært i Norge på ferie, sier Lier, som medgir at han aldri festet lit til dette.
14. juli 1973 ble Benamane kjørt til flyplassen i Genève i en bil med saudiarabiske diplomatskilt, for deretter å gå om bord i et SAS-fly til København. Derfra fløy han videre til Oslo.
Mossad mistenkte at han skulle møte Salameh og sendte en dødsskvadron etter.
De neste dagene fant minst 15 israelske agenter veien til et sommerstille Lillehammer. Benamane ble skygget, og på en benk kom han tilfeldigvis i prat med en annen mann som snakket fransk. Det var Ahmed Bouchikhi.
Hektisk aktivitet fulgte, og flere av de israelske agentene har i ettertid medgitt at de ikke fant likhetstrekk mellom Bouchikhi og Salameh. En av dem påpekte også at Salameh ikke snakket fransk.
Dødsskvadronens leder Mike Harari var derimot overbevist om det motsatte og undertegnet dermed den marokkanske servitørens dødsdom.
Gjennomgangen viste hvordan politiet takket være øyenvitner, de israelske agentenes uvørenhet og en porsjon flaks greide å pågripe seks av agentene.
Mens Gladnikoff og Ærbel la kortene på bordet overfor Lier og Ravlo, nektet Sylvia Rafael, Abraham Gehmer, Zwi Steinberg og Michael Dorf å innrømme noe.
– Du har din jobb å gjøre, og jeg har min jobb å gjøre, var alt Steinberg ville si, forteller Lier.
Steinberg og Dorf ble pågrepet hjemme hos den israelske diplomaten Yigal Eyal, som kort tid etter ble erklært uønsket i Norge.
– Det var en annen tid, det var rett etter München-OL og de hadde nok neppe sluppet så billig unna i dag, sier Ravlo.
Norsk politi gjorde ikke noe forsøk på å få tak i dødsskvadronens leder Mike Harari, som nektet å åpne døra da NTB forsøkte å få ham i tale i Tel Aviv i 1993.
Identiteten til de to som avfyrte de dødelige skuddene i Furubakken, «Raoul» og «Francois», er aldri fastslått.
Bare fire år etter drapet ble etterlysningene av agentene som unnslapp, trukket tilbake.
– Innstill ettersøkningen for samtlige personer nevnt, het det i et telegram som ble sendt via Interpol 10. mars 1977.
I 1996 fikk hun erstatning fra Israel, og det samme gjorde datteren Malika som hun gikk gravid med da Bouchikhi ble drept. Sønnen hennes, Jamal Terje Rutgersen, fikk også erstatning.
Etter politisk press ble det i 1998 sendt ut en ny etterlysning på Harari, til protester fra Israel.
Statsadvokatene Lasse Qvigstad og Siri Frigaard ble til slutt innvilget et møte med Mossad-toppen i Tel Aviv, men i 1999 ble etterlysningen av ham nok en gang trukket tilbake.
Året etter rettet et statlig utvalg ledet av generalmajor Gullow Gjeseth sterk kritikk mot påtalemyndigheten for «mangelfullt arbeid» i saken.
Først i et intervju med den israelske avisen Yedioth Ahronoth i 2014, få måneder før han døde, innrømmet Harari at det var han som ledet agentene som drepte på en uskyldig marokkansk kelner på Lillehammer.
– Vi gjorde en tabbe på Lillehammer, medga han.
– Det tok bare en halv time før hun tilsto alt, forteller 84 år gamle Leif A. Lier, som da var politibetjent ved Gudbrandsdal politikammer og avhørte den ene av de pågrepne, svenskfødte Ethel Marianne Gladnikoff.
Målet for attentatet på Lillehammer var palestineren Ali Hassan Salameh, en av lederne av gruppa Svart September, som året før hadde stått bak terrorangrepet mot israelske idrettsutøvere under OL i München.
Det var den 28 år gamle algerieren Kamal Benamane som lokket Mossad til Lillehammer og som dermed medvirket til at de drepte en uskyldig mann.
Ærbel sporet opp algerieren på Panorama Sommerhotell på Kringsjå, men da han kom dit, fant han rommet tomt. På senga lå en togrute der neste avgang til Lillehammer var streket under. Det var et agn Mossad slukte rått.
NTB fikk våren 1993 anledning til å gå gjennom politiets etterforskningsmateriale, før det kort tid etter ble unntatt offentlighet på nytt.
Rettssaken mot Mossad-agentene fikk stor oppmerksomhet, men endte med relativt milde dommer, de lengste på drøyt fem år. Alle ble benådet og løslatt før tida, og Rafael giftet seg senere med forsvareren sin, Annæus Schjødt.
Bouchikhis enke Toril bor fortsatt på Lillehammer, men ønsker ikke å fortelle om den dramatiske kvelden i Furubakken for 50 år siden.
(©NTB)