Sveibu satser for fullt som kunstner

Det begynte for alvor under pandemien da Lillian Wirkola startet med maleri, og nå kan hun tilbringe 10–12 timer i atelieret, fullstendig oppslukt av maling, lys og farger. Nå drømmer hun om å utvikle seg videre og få prøve seg på større, etablerte kunstarenaer.

Ifølge Wirkola har interessen for kunst har imidlertid fulgt henne gjennom store deler av livet.

Det er bare rundt fem år siden Lillian Wirkola for alvor begynte med oljemaling, men interessen for kunst og kreative uttrykk har røtter flere tiår tilbake.

Med en utdanning innen kunst og håndverk, kurs hos anerkjente figurative kunstnere og en stadig voksende interesse for klassisk maleri, har hun funnet en uttrykksform som engasjerer henne fullt og helt.

– Jeg begynte å male for omtrent fem år siden, så jeg pleier å si at jeg er en «Covid-maler». Det var under pandemien jeg virkelig begynte med oljemaling, sier Lillian Wirkola til Radio Haugaland, og legger til:

– Men interessen for kunst går mye lenger tilbake. På 80-tallet tok jeg tre års utdanning innen kunst og håndverk, med blant annet tegning, form og farge og vev. Den gangen hadde jeg faktisk planer om å bli tekstilkunstner.

Gjennom utdanningen fikk hun et godt grunnlag i formforståelse, farger og komposisjon, noe som hun mener har hatt en stor nytte av i maleriet sitt senere.

– Så kunsten og det kreative har egentlig fulgt meg hele veien, selv om det tok mange år før jeg begynte å male for alvor, sier hun.

MALERI: Baroniet Rosendal er en av de mest ikoniske bygningene som Lillian har malt. Maleri: Lillian Wirkola

Fem utstillinger det siste året

– Jeg har hatt fem utstillinger det siste året. Det har vært veldig lærerikt, både å vise arbeidene mine offentlig og å møte mennesker som ser og reagerer på bildene.

Wirkola forteller at responsen har vært mer enn det hun hadde sett for seg, men anser seg selv om den strengeste kritikeren når det kommer til sitt eget verk.

– De har faktisk vært forbausende gode. Jeg er nok min egen strengeste kritiker, så det betyr mye når andre opplever noe i bildene mine. Jeg har også blitt oppfordret til å sende inn arbeider til Vestlandsutstillingen. Det synes jeg er både spennende og litt skummelt, men jeg har lyst til å prøve, forklarer Wirkola.

– Jeg har ambisjoner om å utvikle meg videre og etter hvert stille ut på større, etablerte kunstarenaer. Jeg vet at nivået er høyt, men jeg synes det er viktig å ha noe å strekke seg etter.

Lærer av etablerte kunstnere

Wirkola forteller at hun har hatt mange kurs hos dyktige figurative kunstnere, blant annet snakker vi om kjente navn, for å nevne noe; Vebjørn Sand, Helene Knoop, Jan-Ove Tuv og Billy Roy Økland fra Auklandshamn i Sveio.

– De arbeider alle innenfor den klassiske og figurative tradisjonen, men med forskjellige uttrykk og bakgrunner. Jeg har lært utrolig mye av dem, særlig om lys, farger, komposisjon og det å virkelig se motivet, poengterer Wirkola, og legger til:

– Jeg er spesielt opptatt av klassisk figurativt maleri. Jeg fascineres av hvordan lys og skygge kan skape dybde, og hvordan et maleri kan formidle både stemning og følelser. Jeg ønsker ikke bare å gjengi det jeg ser, men å skape noe som berører betrakteren.

Samtidig bruker hun også mye tid på å lære på egen hånd, og bruker mye av tiden til å studere kunstbøker, går på museer og utstillinger.

– Jeg kan bli stående lenge foran et maleri og studere hvordan det er bygget opp.

MALERI: Malt på Hagan i Eggedal, på tunet til Christian Skredsvig, med utsikt mot vakre Andersnatten. Maleri: Lillian Wirkola

Fire årstider fra Sunnhordland

Wirkola forteller at hun liker å male forskjellig, men er det noe som fascinerer sveibuen, så er det portretter og mennesker.

– Det fascinerer meg veldig, men jeg maler også stilleben og landskap.

Stilleben er ifølge Store Norske Leksikon, et kunstverk som gjengir livløse eller urørlige objekter i en oppstilling. For eksempel avskårne blomster, frukt, dødt vilt, matvarer etc.

– Jeg har akkurat gjort ferdig en serie på fire bilder fra Sunnhordland, der jeg har malt fire årstider på fire forskjellige steder: vår ved Baroniet i Rosendal, sommer i Førde i Sveio, høst ved Halsnøy kloster og vinter ved Moster gamle kirke, sier Wirkola.

– Det har vært veldig kjekt å samle fire steder jeg har et forhold til i én serie.

Når tiden forsvinner i atelieret

Wirkola opplever at jo mer hun lærer om maleriets mange muligheter, desto mer oppdager hun hvor mye det fortsatt er å lære.

– For tiden maler jeg veldig mye, og enkelte dager kan det fort bli 10–12 timer i atelieret. Jeg blir så oppslukt av malingen at jeg nesten glemmer tiden.

Med økt kunnskap følger også et stadig mer kritisk blikk på egne arbeider. Det hun tidligere kanskje ikke la merke til, ser hun nå med en gang.

En av de største gledene oppstår når et bilde plutselig faller på plass. Når lyset, uttrykket og stemningen stemmer, og hun kjenner at hun har klart å formidle det hun ønsket.

– Og så er det noe helt spesielt når et bilde plutselig begynner å leve, når lyset, uttrykket eller stemningen faller på plass og jeg kjenner at jeg har fått fram det jeg ønsket, sier hun.

Det betyr også mye når andre stopper opp foran bildene hennes og blir berørt av det de ser. Da opplever hun at kunsten når fram til betrakteren.

– Og motivasjonen til å fortsette er aldri langt unna. For når ett bilde er ferdig, er det allerede nye ideer og motiver som venter.