Utsira Nord: Dyr strøm, gode jobber – og et veddemål på 35 milliarder

Som kraftverk alene er Utsira Nord vanskelig å forsvare økonomisk. For Haugalandet og Sunnhordland kan det samtidig bli et av de viktigste industriprosjektene på flere tiår. Spørsmålet er derfor ikke bare hva strømmen koster, men hva Norge egentlig kjøper for milliardene.

Kronikk: Debatten om Utsira Nord blir fort for enkel. På den ene siden står de som peker på arbeidsplasser, teknologiutvikling og en ny industri langs kysten. På den andre siden står et ganske brutalt økonomisk regnestykke: Flytende havvind er svært dyr kraft.

NVE har beregnet en produksjonskostnad over levetiden på rundt 136 øre per kilowattime for et flytende havvindanlegg i Vestavind F, området som inkluderer Utsira Nord. I det samme regnestykket ligger et utfallsrom på 108 til 163 øre per kilowattime. Dette er ikke et konkret pristilbud for Utsira Nord, men det beste offentlige sammenlignbare kostnadsanslaget vi har.

Til sammenligning anslår NVE en gjennomsnittlig norsk kraftpris på rundt 54 øre per kilowattime i 2035.

Det er et enormt gap.

Men 136 øre er ikke nødvendigvis prisen for alltid

Her må kritikerne av prosjektet – meg selv inkludert – være presise.

Det er for sterkt å slå fast at flytende havvind aldri kan bli konkurransedyktig. Enova mener kostnadene for fullskala flytende havvind kan komme ned mot 90–120 øre per kilowattime rundt 2030, og 70–100 øre rundt 2035. Gjennomsnittsanslaget for 2035 er omkring 80 øre.

Det er en betydelig kostnadsreduksjon fra dagens nivå, men fortsatt klart over NVEs forventede kraftpris på rundt 54 øre. Også Enovas beregninger peker derfor mot at flytende havvind fortsatt vil trenge støtte dersom kraftprisene utvikler seg omtrent slik NVE forventer.

Enova understreker samtidig at Utsira Nord kan være nettopp det prosjektet som bidrar til å flytte teknologien fra demonstrasjon til industriell skala. Et 500 MW-prosjekt gir erfaring med serieproduksjon, fundamenter, installasjon, logistikk, nettilknytning og drift som små pilotprosjekter ikke kan gi. Men Enova er også tydelig på at Utsira Nord alene ikke er nok. Skal hele kostnadsreduksjonen hentes ut, må det komme flere prosjekter etterpå.

Det er med andre ord et veddemål på en framtidig industri.

Staten skal ikke subsidiere den daglige driften

Det er også viktig å rydde opp i en vanlig misforståelse.

Støtterammen på inntil 35 milliarder kroner er investeringsstøtte. Staten skal ikke betale driftsunderskudd år etter år.

Når vindparken er ferdig, skal utbygger selv betale drift og vedlikehold og bære risikoen for strømpris, vindforhold, produksjon og balansekostnader. Kostnadsoverskridelser utover støtten er også utbyggers problem. Staten kan ikke senere øke støtten fordi prosjektet ble dyrere enn planlagt.

Oslo Economics bruker i sitt referanseprosjekt rundt 29 milliarder kroner i investeringskostnad og omkring 880 millioner kroner i årlige driftskostnader. Prosjektet er beregnet å produsere rundt 2,2 TWh årlig og ha om lag 30 års levetid.

880 millioner kroner fordelt på 2,2 milliarder kilowattimer tilsvarer rundt 40 øre per kilowattime i løpende driftskostnader.

Det betyr at når staten først har tatt en stor del av investeringsregningen, kan selve driften godt bli lønnsom dersom kraftprisen ligger over dette nivået.

Men det er noe helt annet enn at kraftverket i utgangspunktet er lønnsomt.

Et enkelt regnestykke viser hva støtten betyr

Vi kan bruke tallene til Oslo Economics til et forenklet kontrollregnestykke. Med 29 milliarder i investering, 880 millioner i årlig drift, 2,2 TWh produksjon, 30 års levetid og seks prosent realavkastningskrav får vi omtrent samme resultat som NVEs LCOE: rundt 136 øre per kilowattime uten støtte.

Dersom staten dekker 10 milliarder av investeringen, faller den nødvendige gjennomsnittsprisen i dette forenklede regnestykket til rundt 103 øre. Med 15 milliarder i støtte faller den til rundt 86 øre, med 20 milliarder til rundt 70 øre – og med 25 milliarder i investeringsstøtte til rundt 53 øre per kilowattime.

Dette er ikke en prognose for auksjonen. Faktisk finansiering, skatt, kraftprisprofil, degradering, prosjektkostnader og oppnådd strømpris vil påvirke regnestykket.

Men det illustrerer hvorfor støtterammen er så stor: Med dagens kostnadsnivå må staten i praksis fjerne en betydelig del av kapitalbelastningen før prosjektet kan konkurrere med forventede markedspriser.

Tre øre billigere strøm er ikke nok

NVE har beregnet hva Utsira Nord kan gjøre med kraftmarkedet i 2035. Et prosjekt på 500 MW og rundt 2,2 TWh årsproduksjon reduserer gjennomsnittlig norsk kraftpris med rundt 2,3 øre per kilowattime. I Sørvest-Norge ligger virkningen rundt tre øre.

For strømkundene er dette verdifullt. NVE beregner at konsumentoverskuddet i Norge kan øke med rundt 3,7 milliarder kroner i eksempelåret 2035.

Men samtidig reduseres produsentoverskuddet med rundt 3,1 milliarder kroner. Kraftprodusentene får mindre betalt for strømmen sin når prisene faller. Flaskehalsinntektene øker med rundt 100 millioner. Investerings- og driftskostnadene for Utsira Nord er ikke med i disse tallene.

Dermed er mye av gevinsten ved «billigere strøm» egentlig en omfordeling fra kraftprodusentene til strømkundene – ikke ny verdiskaping for Norge.

Regjeringen sier nå dette ganske tydelig selv: Energidepartementet vurderer det som lite sannsynlig at de direkte prissatte markedsvirkningene alene vil overstige kostnadene ved prosjektet.

Det er en bemerkelsesverdig viktig setning.

Regjeringens argument for Utsira Nord er altså i realiteten ikke at dette er lønnsom kraftproduksjon. Begrunnelsen er at prosjektet skal ha andre verdier.

Og akkurat her blir Haugalandet viktig

For Norge som helhet ser regnestykket vanskelig ut. For Haugalandet og Sunnhordland ser det helt annerledes ut.

Oslo Economics anslår rundt 8,5 milliarder kroner i norsk verdiskaping og omkring 6.000 årsverk gjennom utbyggingsfasen. I driftsfasen er anslaget rundt 400 millioner kroner i norsk verdiskaping og cirka 250 årsverk hvert år. Det største regionale utslaget ventes i Rogaland.

Dette treffer en region som allerede har infrastrukturen, kompetansen og bedriftene.

Aibel i Haugesund er blant verdens ledende leverandører av HVDC-plattformer til havvind. Aker Solutions på Stord har en enorm offshoreorganisasjon og en lokal leverandørkjede som alene handlet varer og tjenester for 4,2 milliarder kroner i Sunnhordland i 2025. Samtidig har Vestland fylkeskommune advart om at tusenvis av arbeidsplasser kan bli utsatt når dagens store olje- og gassoppdrag går mot slutten.

Det er nettopp dette Vestlandsalliansen peker på. Verftsindustrien og leverandørene merker redusert ny aktivitet innen olje og gass, og havvind blir sett på som et nytt bein å stå på der mye av den eksisterende offshorekompetansen kan brukes videre.

Bak alliansen står blant andre Haugaland Vekst, NHO, LO, Offshore Norge, Norwegian Offshore Wind, Fornybar Norge, Næringsforeningen Haugalandet og Maritimt Forum for Sunnhordland og Haugalandet. Dette er med andre ord ikke bare et ønske fra et havvindselskap. Store deler av det regionale arbeids- og næringslivet ser prosjektet som strategisk viktig.

Men 6.000 årsverk kan ikke bare føres på plussiden

Her oppstår en av de vanligste feilene i politiske regnestykker.

6.000 årsverk er ikke det samme som 6.000 nye permanente arbeidsplasser, og 8,5 milliarder i verdiskaping er ikke 8,5 milliarder i skatteinntekter.

Oslo Economics understreker selv at ringvirkningsanalysen ikke kan tolkes som netto samfunnsøkonomisk gevinst. Arbeiderne, ingeniørene, verftene, fartøyene og kapitalen som brukes på Utsira Nord har en alternativ anvendelse. Dersom de ellers hadde jobbet med lønnsomme olje-, gass-, vannkraft- eller eksportprosjekter, er alternativkostnaden høy.

Men dersom alternativet faktisk er permitteringer, oppsigelser og tomme verft, blir regnestykket bedre.

Og akkurat den forskjellen er svært relevant på Vestlandet de kommende årene.

Skatteinntektene betaler ikke alene milliardstøtten

Jeg finner ingen offentlig kvalitetssikret beregning av hvor store skatteinntekter Utsira Nord samlet vil generere for staten gjennom hele levetiden.

Vi bør derfor være skeptiske til regnestykker som hevder at staten «får pengene tilbake» gjennom skatt.

En enkel summering av Oslo Economics’ basisanslag gir rundt 8,5 milliarder kroner i norsk verdiskaping under byggingen og rundt 12 milliarder gjennom 30 år med drift dersom 400 millioner årlig opprettholdes. Det er omkring 20,5 milliarder kroner i samlet, udiskontert verdiskaping i samme prisnivå.

Men dette er verdiskaping – lønn og driftsresultater – ikke skatteinntekter. Staten får bare en andel av dette tilbake gjennom personskatt, arbeidsgiveravgift, selskapsskatt og andre skatter. Og skatteinntektene kan heller ikke telles som en separat samfunnsøkonomisk gevinst oppå verdiskapingen uten å dobbeltelle.

Skatteinntektene alene kan derfor vanskelig være begrunnelsen for investeringsstøtte i størrelsesorden 20–35 milliarder kroner.

Offentlige penger har også en kostnad

Selve statsstøtten er samfunnsøkonomisk først og fremst en overføring fra skattebetalerne til prosjektet. Men det koster også noe å hente inn og omfordele offentlige penger.

Finansdepartementets og DFØs standard for samfunnsøkonomiske analyser legger til grunn en skattefinansieringskostnad på 20 øre for hver ekstra krone som må finansieres over offentlige budsjetter.

Hvis støttebeløpet blir 20 milliarder kroner, tilsvarer dette isolert sett en samfunnsøkonomisk finansieringskostnad på rundt fire milliarder. Ved 25 milliarder blir den rundt fem milliarder. Ved full ramme på 35 milliarder blir den rundt sju milliarder kroner.

Dette kommer i tillegg til ressurskostnadene ved selve prosjektet.

Deep Wind Offshore kan bli en av de store vinnerne

For Haugesund-baserte Deep Wind Offshore er Utsira Nord potensielt selskapets store gjennombrudd på hjemmebane.

Prosjektselskapet Harald Hårfagre AS eies 50 prosent av Deep Wind Offshore Norway og 50 prosent av EDF Power Solutions. Prosjektet er planlagt med inntil 500 MW og rundt 2 TWh årsproduksjon.

Deep Wind Offshore har dessuten en uvanlig sterk lokal eierforankring. Selskapet har blant annet Haugaland Kraft, Sunnhordland Kraftlag og Knutsen-gruppen på eiersiden, sammen med Octopus Energy.

Det betyr at dersom Harald Hårfagre vinner støttekonkurransen og prosjektet blir lønnsomt, vil noe av verdiskapingen indirekte kunne komme tilbake til regionale eiere.

Haugaland Kraft er igjen i stor grad eid av kommunene på Haugalandet, blant annet Karmøy, Haugesund, Tysvær og Vindafjord. SKL er hovedsakelig eid av Haugaland Kraft og Eviny, med Stord kommune som direkte medeier.

Det gjør Utsira Nord til mer enn et tilfeldig utenlandsk subsidiert prosjekt sett fra vår region.

Men Deep Winds største risiko kommer før og etter auksjonen

Det er heller ikke slik at staten tar all risikoen og Deep Wind Offshore får en gratis gevinst.

Før støttekonkurransen må de to konsortiene utvikle, utrede og modne prosjektene for egen regning. Hvis ett av konsortiene trekker seg og auksjonen ikke kan gjennomføres, har staten i utgangspunktet ingen betalingsforpliktelse. Utviklingskostnadene kan dermed bli tapte penger.

Dersom Deep Wind og EDF kommer til auksjonen, oppstår kanskje den største kommersielle faren: De må slå Equinor og Vårgrønn ved å kreve mindre statsstøtte per megawatt.

Det inviterer til det klassiske problemet med en «winner’s curse». Man kan vinne konkurransen fordi man har vært for optimistisk.

Hvis Harald Hårfagre for eksempel legger inn et aggressivt støttebud basert på at turbiner, fundamenter, renter og installasjon blir billigere enn de faktisk blir, er det prosjektet – ikke staten – som må dekke overskridelsene. Statsstøtten kan ikke skrus opp i etterkant.

Når anlegget er ferdig, sitter eierne også med hele produksjons- og markedsrisikoen.

Og dersom kraftprisene blir svært høye, beholder de ikke hele oppsiden heller. I de første 15 driftsårene skal 50 prosent av inntektene over en fastsatt høyprisgrense deles med staten.

Støtteordningen er med andre ord forsøkt konstruert slik at staten tar en stor del av den risikoen markedet ikke vil ta i investeringsfasen, men uten at utbygger får en risikofri gullgruve.

Deep Wind Offshore er ennå ingen pengemaskin

Regnskapet understreker også at selskapet fortsatt befinner seg i utviklingsfasen.

Deep Wind Offshore AS hadde rundt 26 millioner kroner i driftsinntekter i 2025 og et underskudd før skatt på rundt 75,5 millioner kroner. Egenkapitalen var rundt 180 millioner kroner.

Det betyr ikke at forretningsmodellen er mislykket. Prosjektutviklere bruker store beløp flere år før vindparker eventuelt begynner å gi inntekter. Verdien ligger i prosjektporteføljen og i retten til å utvikle framtidige kraftverk.

Men tallene viser hvorfor Utsira Nord er så viktig for Deep Wind Offshore: En vellykket utbygging kan løfte selskapet fra utvikler til medeier i et milliardprosjekt og samtidig bli et internasjonalt referanseprosjekt.

Det kan bli meget god butikk dersom prosjektet bygges med et tilstrekkelig støttebeløp og kostnadene holdes under kontroll.

Det kan også bli svært dyrt dersom selskapet vinner auksjonen på for optimistiske forutsetninger.

Kommunene kan både vinne og tape

Det finnes også et interessant lokalt paradoks.

Haugaland Kraft og SKL er kraftprodusenter. Lavere strømpriser betyr isolert sett lavere inntekter fra eksisterende vann- og vindkraft.

NVE beregner at norske kraftprodusenter samlet kan tape rundt 3,1 milliarder kroner i produsentoverskudd i 2035 når Utsira Nord presser kraftprisen ned.

Samtidig er Haugaland Kraft og SKL eiere i Deep Wind Offshore og kan dermed indirekte få en del av oppsiden dersom Harald Hårfagre blir vinneren.

Kommunene på Haugalandet kan derfor sitte på begge sider av bordet: De kan tape kraftinntekter på lavere priser og samtidig tjene på industriutvikling, arbeidsplasser og eierskap i havvind.

Dette illustrerer hvorfor «hvem tjener på havvind?» ikke har ett enkelt svar.

Så kommer det ubehagelige alternativspørsmålet

Samme dag som Utsira Nord igjen diskuteres med en støtteramme på inntil 35 milliarder kroner, trekkes planer om rundt 650 GWh landbasert vindkraft i Vindafjord.

De planlagte prosjektene på Slettene og Bukkanibba tilsvarte nesten en tredel av årsproduksjonen fra Utsira Nord. Eviny opplyste selv at Slettene kunne være lønnsomt uten statlige subsidier, mens NVE generelt anslår kostnaden for ny landvind til rundt 34–50 øre per kilowattime.

Det betyr ikke at Vindafjord burde ha sagt ja.

Landvind har andre og langt mer synlige lokale kostnader: naturinngrep, veier, støy, landskap og konflikter rundt arealbruk. Det er legitime hensyn som ikke fanges opp i LCOE-tallet.

Men paradokset må likevel kunne diskuteres: Vi sier nei til forholdsvis billig kraft på land fordi natur- og lokalmiljøkostnaden vurderes som for høy, samtidig som staten er villig til å bruke titalls milliarder på vesentlig dyrere kraft langt til havs.

Det viser at kraftpolitikken ikke bare handler om billigste kilowattime.

Når kan 35 milliarder likevel være fornuftig?

Etter å ha gått gjennom tallene mener jeg at Utsira Nord vanskelig kan forsvares dersom vi betrakter prosjektet som et vanlig kraftverk.

Regjeringens egne beregninger peker i samme retning.

Skal prosjektet bli en god investering for Norge, må minst én av to ting skje.

Enten må støttebehovet i den kommende konkurransen bli betydelig lavere enn maksimalrammen på 35 milliarder kroner.

Eller så må prosjektet skape store verdier utenfor selve kraftverket: teknologi som reduserer kostnadene for senere parker, eksportkontrakter for norske selskaper, en varig havvindleverandørindustri og en vellykket omstilling av offshorekompetansen når olje- og gassaktiviteten etter hvert reduseres.

Det er den egentlige investeringscasen.

Og den er vanskelig å regne hjem på forhånd.

En forsikringspremie for framtiden?

Det finnes også et kraftpolitisk argument som er lett å undervurdere.

NVE ser nå større usikkerhet rundt kraftbalansen framover. I et scenario der Norge ikke får bygget planlagt landvind og havvind, kan kraftoverskuddet bli betydelig mindre og prisene høyere. Utsira Nord produserer dessuten relativt mye om vinteren, når norsk kraftforbruk er størst.

Man kan derfor betrakte deler av kostnaden som en forsikringspremie: Norge kjøper mer produksjonskapasitet og reduserer risikoen for knapphet dersom forbruket vokser raskere enn ventet.

Det har en verdi.

Men en forsikring kan også være for dyr.

Den virkelige testen kommer i auksjonen

Derfor mener jeg at debatten om hvorvidt Utsira Nord er «lønnsomt» eller «ulønnsomt» egentlig kommer for tidlig.

Det viktigste tallet kjenner vi ennå ikke.

Hvor mye støtte krever vinneren faktisk?

Hvis markedet viser at et 500 MW-prosjekt kan realiseres med eksempelvis 10–15 milliarder kroner i støtte, blir regnestykket vesentlig mer interessant.

Hvis støttebehovet havner rundt 20–25 milliarder, blir prosjektet et stort, men mulig forsvarlig industripolitisk veddemål – dersom norske leverandører faktisk vinner kontrakter og teknologien gir eksportmuligheter.

Hvis resultatet nærmer seg hele rammen på 35 milliarder kroner, bør terskelen for å si ja være svært høy.

Da er ikke arbeidsplasser og «ringvirkninger» alene et godt nok svar.

For Haugalandet er svaret enklere enn for Norge

For Haugalandet og Sunnhordland er det vanskelig å komme utenom at Utsira Nord kan bli svært positivt.

Vi kan få prosjektering, maritime operasjoner, verftsarbeid, logistikk, fartøy, basefunksjoner, drift, vedlikehold og nye kompetansearbeidsplasser. Lokalt eierskap gjennom Deep Wind Offshore gjør også at regionen kan få del i verdiene som eier – ikke bare som underleverandør.

For Norge som helhet er svaret langt mindre opplagt.

Her må skattebetalernes kostnad veies mot kraftverdien, alternativ bruk av arbeidskraft og kapital, tapte inntekter hos eksisterende kraftprodusenter, naturvirkninger og risikoen for at norsk industri ikke får så stor del av kontraktene som håpet. Det finnes nemlig ingen krav om at utbygger skal velge norske leverandører.

Det nasjonale regnestykket blir først virkelig godt dersom Utsira Nord gjør noe mer enn å produsere to terawattimer dyr strøm.

Prosjektet må bidra til at den neste vindparken blir billigere. Og den neste etter det enda billigere. Norske selskaper må bruke erfaringen til å vinne kontrakter i et internasjonalt marked.

Hvis Utsira Nord blir starten på en konkurransedyktig norsk eksportindustri, kan noen titalls milliarder i støtte i ettertid fremstå som en klok investering. Hvis prosjektet derimot blir et enkeltstående subsidiert kraftverk som produserer strøm til langt over markedspris, vil det bli svært vanskelig å forsvare regningen.

Der ligger skillet. Utsira Nord er neppe god kraftøkonomi. Men det kan bli god industripolitikk. Det vet vi først når vi ser hva staten faktisk må betale – og hva norsk og lokal industri faktisk får igjen.