Fra Brage-nominasjon til ny roman: Naqvi skildrer utenforskap og rapdrømmer

Han ble nominert til både Brage- og Kritikerpris for debutromanen «Forbanna ungdom». Nå kommer oppfølgeren – om utenforskap, rapdrømmer og hasjsalg.

Innenriks: – Det var litt «Hæ, hva går det av verden?». Man prøver å tenke realistisk, ikke drømme for stort og skuffe seg selv. Jeg bare håpet at folk skulle like boken, ikke sant? sier Aon Raza Naqvi til NTB om mottakelsen av hans første roman, som utkom i fjor.

Nå hopper han etter seg selv og gir ut oppfølgeren «Ugress og asfalt». Der kan leserne følge hovedpersonen Noh (15), han som var på sinnemestringskurs i første roman, videre når han vil satse på rapmusikk.

Kastes ut

Det går ikke helt veien. Først kastes Noh og kompisene ut fra det offentlige kulturhuset fordi noen har lagt igjen en hasjpipe der. Så klekker han ut hvordan han skal finansiere sitt eget studio – ved å selge hasj.

– Hvis ikke man tilrettelegger, og samfunnet forventer at 15-åringer skal tilrettelegge på egen hånd, så hender det at frontallappen ikke har utviklet seg, sier Naqvi tørt om Nohs skjebnesvangre valg på vei for å oppfylle «den norske drømmen», nemlig demokratiseringen av kulturen.

– Der målet med den første boken var å snakke om forebyggende arbeid – mislykket forebyggende arbeid – handler den nye om at kultur er demokratisert og skal være tilgjengelig for alle. Men hva skjer når vi melder noen ut og mangler tillit til dem? spør han.

Sinte unge menn

Aon Raza Naqvi var redaktør for boken «Third Culture Kids» i 2019 og tok skriveskolen til både Gyldendal og Norsk Barnebokinstitutt. Inni seg hadde han et ønske om å skrive bøker, fortelle historier.

– Jeg har alltid likt å skrive. Jeg startet med å skrive raptekster da jeg var ung, litt sånn som karakterene i «Ugress og asfalt», sier han og er raskt ute med å understreke at det ikke er en selvbiografi.

– Jeg skriver litt sånn som jeg prater, veldig muntlig. Referansene ligger i hodet mitt, karakteren er en slags forvrengt versjon av meg selv. I boken sier Noh at mens alle andre nikket med hodet til beatsene, var det ordene – alltid ordene – for ham. Det er det samme for meg, sier Naqvi.

– Akkurat denne opplevelsen fra livet mitt passer veldig godt til å snakke om det jeg vet er et tema i tiden, og det er unge, sinte menn. Spesielt brune, unge, sinte menn.

– Ekte

Handlingen er igjen lagt til Larvik, der han selv vokste opp. Der fantes det et ungdomshus i Kongegata 1, slik som i boken.

– Det jeg skildrer er ikke sant som i en selvbiografi, men det er ekte. Det er en versjon av det jeg har sett, opplevd, følt på, sett skje med andre. Jeg plasserer historiene i en verden jeg vokste opp i. Det kunne skjedd, det er en realisme som skaper inngang til å snakke om samtiden.

Og der eksisterer rusmidler. Noh og vennene røyker weed og hasj, og det skriver Naqvi også om.

– Det er litt sånn som om sigaretten var for Munch, ikke sant – et symbol på bohemkulturen og dekadent livsførsel. I mitt forfatterskap blir det symbolet for outsideren, som skulker skolen, går og røyker og melder seg litt ut av verden.

Humor og hasj

Samtidig skildrer han handlingen med underfundig humor. Noh tenker som en gründer. Betrakter seg selv som en slags hjørnesteinsbedrift som jobber med tilbud og etterspørsel når han må skaffe seg studiopenger. For egentlig vet han ikke hvordan man får seg en ordentlig jobb.

– Jeg har alltid vært litt allergisk mot mørke historier som starter utenfor Oslo fengsel. Det er ikke en gangsterhistorie, jeg prøver virkelig å vise at dette her er egentlig helt vanlige ungdommer, som kanskje velger en feil vei iblant.

For Noh handler rapmusikken om noe mer. Det er veien ut, tenker han i boken: «Ikke ut av fattigdom eller en ghetto. Det var muligheten for at noen som meg kunne bli elska for de samme tingene de hata meg for i dag». Han skildrer også sin egen usikkerhet om hvem han er, «da ble deres versjon av meg noe jeg trodde på».

Klasseskildring

– Jeg tenker at jeg skriver mye om klasse. Jeg tror det er et bredere narrativ som inkluderer flere lesere, flere mennesker. Helt siden 2020 har det vært et narrativ om at «du kan aldri forstå hvordan det er å være mørk eller brun eller utlending eller innvandrer i Norge». Det synes jeg egentlig er en uheldig innfallsvinkel. Vi burde heller gjøre disse erfaringene relaterbare og si «forstår du nå?» sier Naqvi og legger til:

– Alle har vært nye på et sted, alle vet hvordan det er å føle seg utilpass, at man ikke er velkommen eller kan et språk.

I bokens ungdomsgjeng er det like mange med norske navn som med utenlandske. Naqvi gjør ikke etnisitet til et poeng i bøkene.

– Leserne får prøve å skjønne de voksne og deres avgjørelse, om det er forhåndsdømming basert på kultur, etnisitet, ruskultur, ungdomskultur eller generasjonsforskjeller.

Flere i vente

Aon Raza Naqvi kommer til å fortsette bokserien om Noh, selv om han til neste år «tar en liten omvei» med et annet prosjekt.

Han har jobbet med rappoesi, og har et dikt med i starten av Arifs årsferske låt «Sinatra». Han er også del av et musikkmanagement som heter ANBU.

– Jeg jobber med musikere og musikk fortsatt, men jeg har ikke en drøm om at jeg skal komme ut med et album eller en EP, at jeg skal rappe. Min vei er poesi, det er prosa, det er litteratur.

(©NTB)