Den perfekte stormen – og Europas farlige selvbedrag

Mens verdens oppmerksomhet flyttes fra krise til krise, skjer noe langt farligere under overflaten.

Kronikk: Krigen i Midtøsten, presset på verdens energiforsyning, kampen om begrensede våpenlagre, Ukraina-krigen og den politiske uroen i USA begynner å gripe inn i hverandre. Ingen vet hvordan dette ender. Men slik situasjonen ser ut akkurat nå, kan verden være på vei inn i en global krise – og kanskje et historisk skifte i verdensordenen.

Det er fristende å kalle dem separate kriser:

• Iran og Hormuz er én sak.
• Ukraina er en annen.
• Oljeprisen er et økonomisk spørsmål.
• Amerikansk politikk er amerikanernes problem.
• Russland er Europas sikkerhetsutfordring.

Men det er nettopp denne måten å betrakte verden på som kan gjøre oss blinde for det som nå skjer.

For disse krisene eksisterer ikke lenger uavhengig av hverandre. De konkurrerer om den samme oljen, de samme våpnene, de samme pengene, den samme industrielle kapasiteten og – kanskje viktigst av alt – den samme amerikanske oppmerksomheten.

Det er derfor situasjonen er farligere enn summen av de enkelte konfliktene.

Vi kan stå foran en kjedereaksjon.

Situasjonen kan være annerledes neste uke

Én viktig reservasjon må tas allerede nå. Denne kronikken beskriver situasjonen slik den fremstår i dag. Det er nødvendig å si fordi utviklingen går så raskt at enkeltbeslutninger kan være endret allerede når disse ordene leses.

USA kan omdirigere våpen den ene uken og varsle nye leveranser den neste. Olje kan frigjøres fra strategiske lagre. Nye forsyninger kan komme inn i markedet. Diplomatiske initiativ kan redusere presset:

• Konflikten i Midtøsten kan avta.
• Eller den kan eskalere.
• Men dette svekker ikke argumentet.

Problemet er ikke nøyaktig hvor mange Patriot-missiler som befinner seg på hvilket lager en bestemt dato. Det er heller ikke nøyaktig hvor mange fat olje som finnes i et strategisk lager denne uken. Problemet er at flere av Vestens viktigste sikkerhetsmarginer nå presses samtidig.

Når flere kriser konkurrerer om de samme begrensede ressursene, kan prioriteringene endres fra dag til dag. Og det er nettopp dette Europa ikke er forberedt på.

Hormuz er en pulsåre i verdensøkonomien

Hormuzstredet er et lite geografisk punkt med enorme globale konsekvenser.

En betydelig del av verdens oljehandel passerer gjennom området. Når trafikken der rammes eller trues, er dette derfor ikke bare en konflikt mellom Iran, USA og Gulfstatene.

• Det er et sjokk mot verdensøkonomien.
• For olje er fortsatt blodet i det globale transportsystemet.
• Skip bruker drivstoff.
• Fly bruker drivstoff.
• Lastebiler bruker drivstoff.
• Landbruket bruker diesel.
• Petrokjemisk industri produserer materialer som finnes i nesten alt rundt oss.
• Dermed stopper ikke konsekvensene ved bensinpumpen.
• Transport blir dyrere.
• Produksjon blir dyrere.
• Mat blir dyrere.
• Inflasjonen presses opp.
• Rentekutt blir vanskeligere.
• Bedrifter får høyere kostnader.
• Husholdningene får dårligere råd.
• Og land som allerede har stor gjeld, får enda mindre økonomisk handlingsrom.

En militær konflikt i Midtøsten kan dermed bevege seg gjennom oljemarkedene og ende som en økonomisk krise i Europa, Asia og USA.

Oljelagrene kjøper tid – ikke en løsning

Vestlige land har strategiske petroleumsreserver nettopp for å håndtere alvorlige forstyrrelser. Men disse lagrene blir ofte misforstått. De er ikke en alternativ permanent energiforsyning.

• De er en buffer.
• De kjøper tid.

Når olje frigjøres fra strategiske reserver, kan myndighetene dempe et prissjokk mens markedet forsøker å finne nye forsyninger. Det fungerer godt dersom krisen blir kortvarig. Men hva dersom den ikke blir det?

Da oppstår et vanskelig regnestykke.

• Jo mer olje som brukes for å håndtere dagens krise, desto mindre beredskap finnes mot morgendagens.
• Og lagrene kan ikke nødvendigvis fylles like raskt som de kan tømmes.

Dermed kommer spørsmålet som burde bekymre enhver regjering: Hva skjer dersom den første krisen ikke er over når den neste begynner?

Den virkelige knappheten finnes også i våpenlagrene

Den samme mekanismen finnes på det militære området. Krigen i Ukraina har avslørt en realitet Europa helst skulle vært foruten:

• Vestlige våpenlagre er ikke bunnløse.
• Moderne luftvern er spesielt krevende.

Patriot og andre avanserte systemer er avgjørende for å beskytte ukrainske byer, energianlegg og militære mål mot russiske missiler. Men USA og dets allierte trenger de samme systemene andre steder.

Midtøsten er det tydeligste eksemplet. Når amerikanske baser og allierte i regionen trues, øker behovet for luftvern, avskjæringsmissiler, etterretning, fly og marinekapasitet.

Da oppstår den brutale matematikken i stormaktspolitikken:

• Et Patriot-batteri kan ikke stå to steder samtidig.
• Et avskjæringsmissil kan bare avfyres én gang.
• Et hangarskip kan ikke patruljere to hav samtidig.
• En forsvarsindustri kan ikke øke produksjonen uendelig over natten.

Prioriteringene kan endres igjen i morgen. Men selve knappheten forsvinner ikke.

Dette er Putins store mulighet

Russland trenger ikke nødvendigvis å beseire NATO militært. Putin trenger heller ikke en spektakulær seier i Ukraina i morgen. Han kan vinne på tid.

Russlands strategi kan lykkes dersom krigen varer lenge nok til at Vestens politiske vilje, industrielle kapasitet eller oppmerksomhet svekkes.

Sett fra Kreml er derfor enhver krise som trekker amerikanske ressurser bort fra Europa strategisk verdifull.

• Midtøsten er én.
• En fremtidig krise i Asia kan bli en annen.
• Politisk lammelse i Washington kan bli en tredje.
• Økonomisk uro i Europa en fjerde.

Putin trenger ikke skape alle disse krisene. Han trenger bare å utnytte dem.

Det er forskjellen.

Europa må velge: Uendelig utmattelse eller uovervinnelig avskrekking

Den farligste dagen kan komme når USA må velge

Siden andre verdenskrig har USA vært den sentrale garantisten for den vestlige sikkerhetsordenen. Men selv verdens mektigste militærmakt har begrensninger.

Tenk derfor på et scenario som ikke lenger fremstår utenkelig:

• Krigen i Ukraina fortsetter.
• Midtøsten krever store amerikanske ressurser.
• Samtidig oppstår en alvorlig sikkerhetskrise rundt Taiwan eller i Sør-Kinahavet.

Hva prioriterer Washington?

• Europa?
• Midtøsten?
• Stillehavet?

USA kan være verdens sterkeste militærmakt uten å ha ubegrenset kapasitet til å utkjempe flere store konflikter samtidig.

Dette er den strategiske virkeligheten Europa må begynne å planlegge for. Ikke fordi vi vet at scenarioet kommer, men fordi konsekvensene blir katastrofale dersom det kommer og vi ikke er forberedt.

Så kommer amerikansk politikk

Over dette ligger enda et lag av usikkerhet. USA er dypt politisk polarisert.

En langvarig konflikt kombinert med høye energipriser og ny inflasjon kan forsterke denne splittelsen.

Hvordan det slår ut i mellomvalget, Kongressen og amerikansk utenrikspolitikk, vet ingen. Og vi bør heller ikke late som vi vet, men Europa trenger ikke kunne spå amerikanske valg for å forstå problemet.

Spørsmålet er langt enklere: Kan europeisk sikkerhet de neste 20 årene baseres på en antakelse om at enhver fremtidig amerikansk president og enhver fremtidig Kongress alltid vil prioritere Europa? Svaret bør være nei.

USA kan fortsatt være Europas viktigste allierte. Men en allianse er sterkere når begge sider kan bære sin del av byrden.

Den økonomiske kjedereaksjonen kan bli enorm

Det er også her den globale økonomien kommer inn. Et langvarig energisjokk kommer på et svært dårlig tidspunkt.

Verdensøkonomien er allerede preget av høy statsgjeld, store offentlige underskudd, handelspolitiske konflikter og økende geopolitisk rivalisering. Et nytt inflasjonssjokk kan tvinge sentralbankene til å holde rentene høyere enn økonomien tåler godt.

• Da kan neste dominobrikke falle.
• Svakere forbruk.
• Lavere investeringer.
• Bedriftskonkurser.
• Fallende eiendomsmarkeder.
• Problemer i finansmarkedene.
• Økende arbeidsledighet.
• Større offentlige underskudd.
• Og enda mer politisk uro.

Ingen av disse konsekvensene er sikre. Men risikoen oppstår fordi de kan forsterke hverandre.

Det er dette som gjør dagens situasjon annerledes enn en vanlig oljepriskrise.

Norge kan bli rikere mens verden blir fattigere

For Norge er situasjonen nesten paradoksal. Høye olje- og gasspriser kan sende enorme inntekter inn i statskassen og på papiret kan Norge bli rikere.

Men det betyr ikke nødvendigvis at nordmenn blir rikere. For vi importerer store deler av det moderne samfunnet vårt.

• Mat og innsatsfaktorer.
• Medisiner.
• Elektronikk.
• Maskiner.
• Reservedeler.
• Kjøretøy.
• Klær.
• Kjemikalier.
• Industrivarer.

Når energi, transport og produksjon blir dyrere internasjonalt, importerer vi prisøkningene.

Og dersom forsyningslinjer bryter sammen, hjelper det lite hvor mange milliarder som står i Oljefondet dersom varen vi trenger ikke kan leveres.

Penger er ikke det samme som beredskap. Det er en lærdom Norge burde ta inn over seg.

Og Norge ligger fortsatt ved siden av Russland

Den andre norske sårbarheten kan ikke kjøpes bort.

• Geografien, vi deler grense med Russland.
• Vi kontrollerer enorme havområder.
• Vi ligger ved inngangen til Arktis og langs forbindelseslinjene mellom Nord-Amerika og Europa.
• Nordområdene får ikke mindre strategisk betydning dersom USA må konsentrere seg om andre deler av verden. De får større betydning.

Et Europa som er mindre avhengig av amerikansk militær kapasitet er derfor ikke et antiamerikansk prosjekt. Det er tvert imot det beste Europa kan gjøre for å bevare en troverdig transatlantisk allianse.

Europa har levd på en historisk rabatt

I flere tiår har Europa kunnet bruke enorme ressurser på velferd og relativt lite på forsvar fordi amerikanske skattebetalere i praksis finansierte en stor del av vår sikkerhet. Det var en historisk gunstig situasjon. Men den hadde en bivirkning:

• Europa mistet kapasitet.
• Ammunisjonslagre ble redusert.
• Forsvarsindustri ble bygget ned.
• Energiforsyningen ble gjort avhengig av Russland.
• Produksjon ble flyttet til Asia.
• Kritiske verdikjeder ble globale.
• Og sikkerheten hvilte på amerikansk militærmakt.

Hver enkelt beslutning kunne forsvares økonomisk. Til sammen skapte de en enorm strategisk sårbarhet.

Den nye verdensordenen kan allerede være på vei

Det er lett å forestille seg at verdenshistoriske skifter kommer med en dato som senere kan skrives inn i skolebøkene.

• 9. november 1989: Berlinmuren falt. Et symbolsk vendepunkt for kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa og slutten på den kalde krigen.
• 11. september 2001: Terrorangrepene mot USA. Al-Qaida kapret fire passasjerfly; World Trade Center ble ødelagt og Pentagon angrepet. Hendelsen endret amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk fundamentalt.
• 24. februar 2022: Russland startet fullskalainvasjonen av Ukraina. Dette markerte et dramatisk brudd i europeisk sikkerhetspolitikk og utløste den største krigen i Europa siden andre verdenskrig.

Men verdensordener endres ofte langt mer gradvis:

• Først oppstår sprekker.
• Så begynner institusjonene å svikte.
• Gamle garantier blir mindre sikre.
• Handelsmønstre endres.
• Militære allianser utfordres.
• Kapital flytter seg.
• Nye maktsentra vokser frem.

Og plutselig oppdager man at verden man trodde man levde i, ikke finnes lenger. Det er mulig vi befinner oss i begynnelsen på et slikt skifte.

• USA vil fortsatt være en supermakt.
• Europa vil fortsatt være rikt.
• NATO kan fortsatt være verdens sterkeste militære allianse.

Men den unipolare perioden etter den kalde krigen er over. Makt flyttes, og historien står ikke stille mens Europa diskuterer budsjettrammer.

Europa må bygge sin egen forsikring

Svaret er ikke panikk. Det er beredskap.

• Europa trenger langt større våpenproduksjon.
• Mer ammunisjon.
• Langt mer luftvern.
• Større strategiske lagre.
• Sikrere energiforsyning.
• Mer robuste forsyningskjeder.
• Egen satellitt-, kommunikasjons- og etterretningskapasitet.
• Bedre beskyttelse av kritisk infrastruktur.
• Og en forsvarsindustri som kan skalere opp produksjonen når en krise oppstår – ikke fem år senere.

Europa må dessuten bygge en militær avskrekking som gjør kostnaden ved å angripe oss uakseptabel.

Dette handler ikke om å ønske krig. Det handler om å forhindre den. Den sikreste krigen er den motstanderen aldri starter fordi han vet at han ikke kan vinne.

Norge bør gå foran

Norge har bedre forutsetninger enn nesten noe annet europeisk land.

• Vi har energi.
• Kapital.
• Teknologi.
• Forsvarsindustri.
• Maritim kompetanse.
• Havområder.
• Naturressurser.
• Og en strategisk plassering som gjør oss viktigere enn folketallet skulle tilsi.

Derfor burde Norge være blant landene som driver frem Europas nye sikkerhetsarkitektur. Vi har råd.

Det virkelige spørsmålet er om vi har forstått hvor mye det kan koste å la være?

Den perfekte stormen

Ingen vet om dagens kriser ender i en global katastrofe.

• Hormuz kan stabiliseres.
• Oljeprisen kan falle.
• Ukraina kan få mer luftvern.
• Krigen i Midtøsten kan avta.
• Washington kan finne politiske kompromisser.

Verdensøkonomien kan igjen vise seg mer robust enn fryktet. La oss håpe det. Men håp er ikke en strategi.

For første gang på svært lenge kan vi se konturene av flere alvorlige kriser som samtidig treffer fundamentene den vestlige verdensordenen hviler på:

• Energi.
• Sikkerhet.
• Verdenshandel.
• Forsyningskjeder.
• Militær kapasitet.
• Amerikansk politisk stabilitet.
• Og tilliten til at systemet alltid vil klare neste krise.

Det er kombinasjonen som burde få varsellampene til å blinke.

Historien viser at store systemer sjelden bryter sammen fordi én enkelt ting går galt. De bryter sammen når flere problemer oppstår samtidig, sikkerhetsmarginene gradvis forsvinner og beslutningstakerne fortsetter å planlegge som om morgendagen vil ligne gårsdagen.

Det er derfor Europas største fare akkurat nå kanskje ikke er:

• • Iran.
  • Ikke Russland.
  • Ikke oljeprisen.
  • Og heller ikke Donald Trump.
  • Den største faren er vårt eget selvbedrag.Forestillingen om at dette bare er enda en krise.
  • At noen andre vil ordne opp.
  • At amerikanerne alltid kommer.
  • At markedet alltid finner en løsning.
  • At lagrene alltid er store nok.
  • At neste skip kommer.
  • At neste missil kan produseres.

• At normalen alltid vender tilbake.

Kanskje vender tilbake situasjonen tilbake denne gangen også, men ansvarlige samfunn bygger ikke sin sikkerhet på at de alltid skal være heldige.

Vi vet ikke om verden står foran en global krise, men risikoen er nå stor nok til at Europa må handle som om den kan komme. For dersom vi venter til vi vet sikkert, har vi allerede ventet for lenge.

Kronikk: Når verden slutter å reagere