Usikkerhet og forventning i Ankara

Når Natos ledere møtes i Ankara i juli, er forventningene store til at medlemslandene skal komme ett steg nærmere uavhengighet fra amerikanske styrker.

Ukraina: Bakgrunnen er velkjent: Gjennom de siste tiårene – men i særlig grad under president Donald Trump – har USA gjentatte ganger truet med å trappe ned sin tilstedeværelse i Europa, gjerne til fordel for Asia. Etter at en rekke europeiske land nektet amerikanerne tilgang til basene sine under angrepskrigen i Iran, ser forsvarsminister Pete Hegseth ut til å ha gjort alvor av truslene.

Ifølge New York Times vil USA blant annet kutte antall jagerfly i Europa med en tredel, samt redusere antallet overvåkingsfly, tankfly og soldater. I tillegg har Nato de siste årene måttet håndtere en opptrapping av trusselen fra Russland, trusler fra Trump om å annektere Grønland, og ellers uforutsigbar amerikansk fremferd overfor både Nato og alliansens motstandere.

Turbulent periode

Samtidig har det kommet et nytt budsjettmål for alliansens medlemsland: 5 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) til forsvarsrelaterte formål, hvorav 3,5 prosent skal brukes direkte på forsvar og 1,5 prosent kan gå til sivil sektor. Men ikke alle land har vært like flinke til å følge opp løftet – noe som kan skape problemer, frykter Natos viseøverstkommanderende i Europa, den britiske luftgeneralen Sir John Stringer.

– Toppmøter er svært politiske begivenheter og en demonstrasjon av hvor samlet organisasjonen er, sier han til nyhetsbyrået AP under en konferanse i London.

Han legger til at Nato befinner seg i en turbulent periode nå, og at det ikke er unaturlig at en 77 år gammel organisasjon med stadige utvidelser har slike øyeblikk.

Lang vei igjen

Med enkelte unntak, deriblant Spania, har de fleste land i Nato hørt Trumps krav og ruster opp sine forsvar og forsvarsindustrier. Samtidig bistår de Ukraina med å bekjempe Russland. Men det er fortsatt langt igjen til Europa er en troverdig motstander mot Russland, mener den finske generalen Jyri Raitasalo.

Dette er også blant målene for toppmøtet – særlig for forsvarsindustrien, som har kommet godt på vei noen steder, men ikke alle. I tillegg kommer trolig den offisielle bekreftelsen – og en rekke detaljer – om USAs styrkeuttrekking.

Den estiske generalmajoren Indrek Sirel forteller blant annet at det fortsatt ikke er klart hvordan amerikanernes omdisponering påvirker Baltikum, til tross for at Trump-administrasjonen mener det har vært planlagt og koordinert med allierte lenge.

Fortsatt uforutsigbare

Samtidig er det visse kapasiteter – blant annet langtrekkende våpen og overvåking – som ikke kan erstattes direkte, men som Stringer likevel mener kan kompenseres for gjennom en blanding av våpensystemer. Blant annet kan raketter fra bakken, havet og mindre fly erstatte de langtrekkende rakettene fra amerikanske B-1- og B-52-fly, dersom dette skulle bli aktuelt.

Det hjelper ikke at USAs fremferd fortsatt er uforutsigbar. Trump kunngjorde i mai at han skulle sende 5000 soldater til Polen, bare noen uker etter at han kunngjorde at like mange skulle trekkes ut av Europa. Logistikken og planleggingen er nemlig avhengig av langsiktig planlegging, sier Raitasalo, som er det finske forsvarets logistikksjef.

– Om du endrer mening eller plan hver uke eller måned, eller til og med hvert år, får du ikke gode resultater, sier han.

Nato 3.0

Finnen mener det må mer til enn å love penger – landene i Nato må også komme med klare løfter om kapasitetsendringer. Den svenske hærsjefen Jonny Lindfors sier det er nødvendig å danne «et felles bilde av hvordan omstillingen skal foregå», og at han ønsker en ramme – om ikke et tydelig bilde – av hvordan «Nato 3.0» skal se ut.

Der Nato 1.0 handlet om å stanse en sovjetisk invasjon under den kalde krigen, og Nato 2.0 handlet om nedrustning og utenlandsoperasjoner, er målet med Nato 3.0 å sørge for at Europa tar føringen – og samtidig ruste alliansen for de nye hybridtruslene og den nye krigføringen som er blitt presentert i Ukraina.

Selv om de fleste Nato-land har trappet opp budsjettene, er det ikke alle steder det går like fort. I Storbritannia gikk nylig forsvarsminister John Healey av fordi han mente regjeringen ikke var villig til å bruke ressursene som måtte til for å sørge for Storbritannias sikkerhet.

Må vise tenner

Landet forpliktet seg til å øke det rene forsvarsbudsjettet til 3,5 prosent innen 2035, men ifølge Healey lå økningen an til å gå svært treigt: bare 2,68 prosent i 2030. Saken har vært pinlig for Storbritannia og Nato i sin helhet, siden det ventes at alle Nato-land har en troverdig plan for å nå 3,5 prosent innen toppmøtet i Ankara.

Ved forrige toppmøte klarte generalsekretær Mark Rutte å holde Trump varm ved å love at han kunne få medlemslandene til å øke forsvarsbudsjettene sine markant. Dermed får toppmøtet to hovedmål, mener Stringer: Dels å vise samhold mellom de 32 medlemslandene, og dels å ha ærlige diskusjoner om alliansens videre planer.

Finske Raitasalo, som kommer fra et av Natos ferskeste medlemmer, kommer med en klar bestilling: Møtet må gå lenger enn de tradisjonelle kommunikéene, veikartene og handlingsplanene. Istedenfor må man bruke handling som avskrekking mot Russland.

– Om Nato-medlemmer ikke trår til og omsetter ord til handling, står hele alliansens troverdighet på spill.

(©NTB)