Innhold
Frifunnet etter skjult sporing med AirTag – handlet av omsorg for datteren
En mann i 70-årene er frifunnet etter å ha plassert skjulte sporingsbrikker på to biler. Retten var delt, men flertallet la vekt på at handlingene sprang ut av bekymring for egen datter og ikke var straffbare etter loven.
Frifunnet: En mann i 70-årene er frifunnet etter å ha plassert skjulte sporingsbrikker på to biler. Retten var delt, men flertallet la vekt på at handlingene sprang ut av bekymring for egen datter og ikke var straffbare etter loven.
En dom fra Haugaland og Sunnhordland tingrett gir et sjeldent innblikk i hvordan moderne overvåkingsteknologi kan brukes i private konflikter.
Mannen, født i 1953, ble tiltalt for å ha plassert sporingsenheter, såkalte AirTags, på både en arbeidsbil og en privatbil som tilhørte en annen mann.
Sporingen skjedde uten eierens kunnskap.
SKJULTE SPORINGSENHETER I BILENE
Ifølge dommen ble sporingsbrikkene nøye skjult for å unngå oppdagelse.
På arbeidsbilen ble enheten pakket inn i svamp og plast, og presset inn under et deksel på undersiden av bilen. På privatbilen gikk tiltalte enda lenger. Der fjernet han et deksel, plasserte AirTagen bak, og monterte dekselet tilbake slik at sporingsutstyret ikke skulle være synlig.
Dette var ikke tilfeldig eller improvisert.
Fremgangsmåten tyder på at handlingene var planlagt og gjennomført på en måte som gjorde det vanskelig å oppdage sporingen.
Ved hjelp av disse enhetene kunne han til enhver tid følge hvor bilen befant seg, og dermed også hvor personen som brukte bilen oppholdt seg.
ET ØNSKE OM Å HA KONTROLL
Tiltalte forklarte at hensikten ikke var å skade eller trakassere, men å få oversikt.
Bakgrunnen var bekymring for hans egen datter. Han ønsket å vite hvor hun oppholdt seg, og hvilke omgivelser hun var i. Sporingen av bilen ble dermed et indirekte middel for å følge situasjonen rundt henne.
I retten forklarte han at dette var det eneste som betydde noe for ham.
Han opplyste også at han ikke reflekterte over hvordan overvåkingen ville påvirke bileieren. Det var, ifølge dommen, «helt uinteressant» for ham i den situasjonen han sto i.
OPPDAGET – OG SKAPTE URO
Da sporingsutstyret til slutt ble oppdaget, førte det til reaksjoner.
Den fornærmede måtte bruke tid og ressurser på å undersøke bilen, lokalisere enhetene og få dem fjernet. I etterkant opplevde han også ubehag og en følelse av å bli overvåket.
Retten legger til grunn at dette påvirket hverdagen hans, blant annet ved at han måtte forholde seg til usikkerhet rundt om han fortsatt kunne være under overvåking.
UENIGHET I RETTEN
Dommerne var delt i synet på om handlingene var straffbare.
Mindretallet mente at dette var en klar krenkelse av privatlivet. De pekte på at bilen i praksis ble gjort om til et verktøy for overvåking, og at dette var en ulovlig bruk av andres eiendom.
De mente også at tiltalte handlet med forsett. Selv om motivet var å beskytte datteren, var det åpenbart at handlingene samtidig påførte en annen person en belastning.
Flertallet kom likevel til motsatt resultat.
De mente at vilkårene for straff ikke var oppfylt, og at det derfor ikke var grunnlag for å dømme mannen. Dermed ble han frifunnet.
EN SAK OM MOTIV OG GRENSER
Saken viser hvor vanskelig slike vurderinger kan være.
På den ene siden står hensynet til privatliv og retten til ikke å bli overvåket. På den andre siden står en far som handlet ut fra bekymring for sitt eget barn.
Retten har her lagt avgjørende vekt på at handlingene ikke nådde terskelen for straff, selv om de opplevdes belastende for den som ble overvåket.
KAN ANKES
Dommen ble forkynt 30. mars, og ankefristen er to uker.
Det er dermed fortsatt mulig at saken blir vurdert på nytt i lagmannsretten.
Saken illustrerer hvordan ny teknologi gir enkeltpersoner mulighet til å følge andre i det skjulte. Samtidig viser den at motiv og hensikt fortsatt spiller en viktig rolle når retten skal avgjøre hva som er straffbart.
