Studie: Soningstid er ikke avgjørende
Lengre fengselsstraff reduserer ikke risikoen for nye forbrytelser, men heller ikke kortere straff ser ut til å ha noen slik effekt, viser svensk studie.
Kriminalitet og rettsvesen: Forskere ved universitetet i Stockholm har undersøkt personer som i årene 1973 til 2017 fikk sin første fengselsdom, og hvor mange av dem som etter endt soning, på nytt kom på kant med loven.
Sverige skjerpet i løpet av disse årene strafferammene, også for unge som soner for første gang, men uten at dette ifølge forskerne ser ut til å ha virket avskrekkende.
Sammen med tre kollegaer har han sammenholdt statistikken over straffedømte med tre kriminalpolitiske reformer som ble innført i tidsperioden, blant annet en reform i 1983 som åpnet for løslatelse etter at halvparten av straffen var sonet, ikke to tredeler som tidligere. Ti år senere ble dette delvis endret tilbake, og i 1999 ble regelen om to tredelers minimumssoning gjeninnført for alle.
– Det vi kom fram til da vi benyttet disse tre reformene, som både økte og reduserte soningstiden, var at det ikke spiller noen rolle, sier Enes Al Weswasi.
Den svenske studien er presentert i siste utgave av tidsskriftet Journal of experimental criminology.
– Fra politisk hold har man sett at det fins en større tiltro til fengselets preventive kapasitet, så straffetidene i Sverige har blitt lengre, og vi har de siste årene låst inne stadig flere mennesker. Derfor er det interessant å undersøke om det virkelig er slik, sier doktorgradsstudent i kriminologi, Enes Al Weswasi.
Forskernes konklusjon er at ingen av disse reformene, det vil si tiden straffedømte måtte sone, hadde noen påviselig effekt når det gjaldt risiko for at vedkommende begikk nye straffbare handlinger.
(©NTB)
