Den katolske kirke sliter med å kvitte seg med den mørke fortiden i Belgia

Kriminalitet og rettsvesen: Lite medfører mer himmelsk lykke til troende eller undring til tilfeldig besøkende enn eteriske salmer som ljomer gjennom en katolsk katedral. I hvert fall så lenge komponisten av salmen ikke er en kjent overgriper eller anklaget for seksuelt misbruk.

Noen dager før det som anses som høydepunktet under pave Frans’ besøk i Belgia – en messe på det største stadionet i Brussel – øvde de håndplukkede 120 medlemmene av koret på en splitter ny avslutningssalme.

Salmen de egentlig skulle avslutte messen med, var nemlig komponert av en prest anklaget for overgrep mot unge kvinner. Da det ble kjent, ble salmen raskt fjernet fra programmet og erstattet med en annen, men det var for sent å trykke det offisielle programmet på nytt.

Derfor står navnet på den angivelige overgriperen, som døde for to uker siden, nederst på side 52, ved siden av en forespørsel om donasjoner med et bankkontonummer og en QR-kode.

– Det som skjedde med salmen er bare et symptom på et mye større problem. De klarer fortsatt ikke håndtere det, fortsetter han, og sikter da til Den katolske kirke i Belgia.

De siste 25 årene har overgrep og misbruk begått av geistlige i Belgias katolske kirke gradvis blitt avdekket. I 2010 eksploderte det: Da fikk landets lengstsittende biskop, Roger Vangheluwe, gå av uten straff, etter å ha innrømmet at han hadde misbrukt nevøen seksuelt sin i 13 år.

To måneder senere gjennomførte belgisk politi det som den gang var enestående raid kontorer tilhørende kirken, inkludert i hjemmet til landets nylig pensjonerte erkebiskop Godfried Danneels og til og med krypten til en prelat – noe Vatikanet kalte for «beklagelig».

Og Danneels, en mangeårig venn av pave Frans, ble tatt opptak av da han forsøkte å overtale Vangheluwes nevø til å tie inntil biskopen gikk av.

Der kom det fram at 507 personer hadde stått fram og sagt at de ble utsatt for overgrep av prester. Noen var så unge som to år da overgrepet skjedde, ifølge rapporten. Minst 13 av ofrene hadde begått selvmord, og ytterligere seks hadde forsøkt.

Skandalen fikk igjen stor oppmerksomhet i fjor, da dokumentarserien «Godvergeten» (gudsforlatt) ble sendt på den flamske kringkasteren VRT omtrent samtidig som det belgiske kongeparet besøkte Vatikanet.

For første gang fortalte ofrene selv om overgrepene til et kamera, den ene etter den andre. Flamske TV-seere fikk være vitne til hvordan overgrepene og misbruket preget livene til ofrene og de rundt dem, omfanget av forbrytelsene og hvordan de ble systematisk hysjet ned av det katolske hierarkiet.

– Vi satte alt som skjedde inn i en tidslinje, slik at de ikke kunne si at det bare var enkelttilfeller, fortsetter hun.

«Godvergeten» vekket på nytt forargelse i Belgia. Serien ble etterfulgt av at både myndighetene i Flandern og nasjonalforsamlingen i Belgia ba om granskinger. Både ofre, eksperter og representanter fra Den katolske kirke har siden stilt opp til høringer.

De mange avsløringene har blitt pekt på som grunnen til at Den katolske kirke sakte har mistet fotfestet i Belgia. Kirkemyndighetene publiserer ikke engang lenger statistikk over hvor mange som går til messe hver uke da det månedlige tallet er så lavt.

Likevel er det en viss bitterhet å spore i den belgiske befolkningen i forbindelse med pave Frans’ tilstedeværelse. Det er ikke minst fordi paven forble venner med Danneels fram til hans død i 2019, selv etter hans rolle i å hysje ned mishandlingen ble avslørt.

Det kan heller ikke utelukkes at besøket vekket vonde minner for overgrepsofrene. Langt flere enn de 15 ofrene som fikk innvilget audiens med paven ba om det, men ble avvist.

Under møtet med de 15 fikk paven overrakt et åpent brev fra overgrepsofre, der de ber ham om å sørge for oppreising og ta ansvar for livene som ble ødelagt.

Til og med avisen De Standaard, lenge ansett som den mest katolske i Belgia, hadde et stort helgeoppslag der de spurte «Hvor revolusjonær er egentlig pave Frans?». Svaret avisen kom fram til var: Ikke noe særlig.

Bare noen dager før pavens inntog kom problematikken knyttet til overgrepene til overflaten igjen, da i form av at biskop Patrick Hoogmartens erklærte at han ikke ville delta i seremoniene knyttet til pavebesøket. Det skjedde etter at han hadde lovpriset en prest kjent for å ha vært involvert i en overgrepssak.

– Jeg tok ikke med i vurderingen at det ville såre et overgrepsoffer fra 1970-tallet, sa han i etterkant til TV Limburg.

– Dette er vår skam og vår ydmykelse, sa han til den oppmøtte forsamlingen ved Laeken-slottet, der både kong Philippe, dronning Mathilde og statsminister Alexander De Croo var til stede.

Både kongen og statsministeren etterlyste konkret handling fra paven da de hilste ham velkommen, i det som var uvanlig spisse bemerkninger til et pavebesøk å være. Pave Frans virket å ta ordene til seg.

– Kirken må skamme seg og må be om forlatelse, sa han.

– Jeg påpekte det for dem, sier pastor Rik Deville, en pensjonist som lenge har vært en forkjemper for ofre for overgrep begått av geistlige.

Til slutt, i september 2010, ga kirken ut en 200 sider lang rapport utarbeidet av barnepsykiater Peter Adriaenssens.

– Vi kom ikke med noe nytt. Vi har bare satt alt sammen. Vi førte stemmene sammen, sier Ingrid Schildermans, filmskaperen bak «Godvergeten».

I mars tok pave Frans omsider grep, og fradømte Vangheluwe kjole og krage – 14 år etter at han innrømte å ha misbrukt nevøen sin. Grepet ble ansett som et forsøk fra Vatikanet på å dempe forargelsen og fjerne et problem som forkludret pavens besøk.

Atmosfæren er med det en helt annen enn da pave Frans ble møtt av store folkemengder og jubel under et besøk i Asia for kort tid siden – og langt unna gleden som omringet pave Johannes Pauls besøk i Belgia i 1985.

I talen som markerte starten på hans tre dager lange besøk i Belgia, tok paven et oppgjør med det kan kalte for tragiske tilfeller av barnemishandling.

(©NTB)