Menu

Svekket KrF kan bli rent vestnorsk

RETT PÅ SAK: De indre frontene i KrF er så sterke at partiet meget vel kan utvikle seg til å bli et rent vestnorsk fenomen, basert på de klassiske verdier partiet alltid har frontet.

Av admin | 31.05.2010 09:34:45

   
    Kommentar av
    Ragnar Larsen.

 

Kristelig Folkepartis tilbakegang er et av det mest bemerkelsesverdige trekkene ved den politiske utviklingen i Norge etter årtusenskiftet.

         Partiet fikk ved stortingsvalget i fjor stemmene til 5,5 prosent av velgerne. Det er mer enn en halvering fra valget åtte år tidligere. 13,7 prosent ved valget i 1997 var godt i overkant av den normale tilslutningen til partiet, som gjerne har vært på 8-10 prosent, litt avhengig av den politiske situasjon.

         Utviklingen siden stortingsvalget for trekvart år siden har ført KrF fra vondt til verre. Det har vært meningsmålinger som har plassert partiet under sperregrensen på 4 prosent. I så fall ville partiet bare ha fått ett eneste stortingssete – et direktevalgt mandat fra Rogaland.

         Det er uklarhet om KrF’s politiske plassering som har gjort at partiet og brorparten av velgerne har skilt lag. Politikkens sentrifugalkrefter har rammet begge sentrumspartiene. Regjeringsspørsmålet har trukket velgerne mer ut til sidene. Høyre og Fremskrittspartiet mønstrer nå samlet sett annenhver velger under sine faner. Når de rødgrønne har tilslutning fra fire av ti velgere, blir de ikke mye igjen til fordeling blant de øvrige partiene.

         Etter valget i fjor høst har partiet omgitt seg med mye surr. KrF spriker i alle retninger. Nestleder Inger Lise Hansen ønsker å omgjøre KrF til et annet parti enn det KrF har vært i trekvart århundre. Hun vil fjerne plikten for partiets tillitsvalgte til å bekjenne seg til den kristne tro, ønsker at Vinmonopolet skal ha utsalg i alle landets kommuner og fremtrer i svært lett antrekk på førstesider i den kulørte presse.

         Slike stunt hjelper ikke KrF det skapte grann. KrF vokser ikke på å være noe annet enn det KrF har pleid å være. Finn Kalvik har i fire tiår sunget om ”å finne seg sjæl”, og det bør være oppskriften også for Kristelig Folkeparti.

         Statistisk Sentralbyrås store valgundersøkelse viser at bare 1 prosent av førstegangsvelgerne stemte på KrF i fjor. Ved de to foregående stortingsvalgene var tilslutningen henholdsvis sju og åtte prosent av dem som debuterte ved valgurnen. KrF’s fokusering på ungdomskandidater slo ikke an.

         Partiet sliter innbydes mellom de klassiske kreftene: Motkulturene på Sør- og Vestlandet mot det mer verdimangfoldige Østlandet. Storparten av KrF-velgerne holder hus her vest. Rogaland svarer alene for mer enn en sjettedel av partiets velgere, noe partiets medlemstall også reflekterer. Karmøy KrF har tradisjonelt vært landets sterkeste KrF-kommune.

         KrF i vestnorsk versjon står for en bibellojal skriftforståelse, kringvern om kristne grunnverdier, avholdssak og sterk forankring i legmannsbevegelse og bedehusmiljø. Østpå, og særlig i Oslo, fremtrer KrF mer som et urbant kristendemokratisk parti med klart mer liberale trekk.

         Dette illustrerer at politikkens gamle konfliktlinjer er høyst levende. Sentrum-periferi, målsak, avholdssak og lekmannsbevegelse mot de høykirkelige er klassiske spørsmål som har vært med på å definere det politiske landskapet i Norge i mange generasjoner.

         Over tid tror vi Kristelig Folkeparti vil bli redusert til et vestnorsk parti med røtter og grunnlag i den lutheranske tradisjon. Og så vil velgerne østpå og nordpå finne andre alternativer. Kristelig Folkepartis indre vanskeligheter er så overveldende at det er vanskelig å se noen annen utgang.

         For å låne et uttrykk fra Skriften: Det er en tid for alt – også for politiske partier.

Av KOMMENTATOR: Ragnar Larsen | 31.05.2010 kl.09:34