Menu

Streik mot folkets lommebøker

RETT PÅ SAK: Streiken i kommunesektoren er en streik mot folkets lommebøker. Det er ingen andre steder å hente de midlene som skal til for å få konflikten avblåst.

Av admin | 28.05.2010 09:29:44

   
    Kommentar av
    Ragnar Larsen.

 

Streik og lockout er lovlige kampmidler når arbeidslivets hovedorganisasjoner ikke kommer til enighet i forhandlinger om en ny tariffavtale.

         Streik retter seg mot arbeidsgiver. Poenget er å påføre arbeidsgiveren så følbare ulemper og utsikter til så store økonomiske tap at enighet med motparten fremstår som det minste av to onder.

         Helt annerledes er det i offentlig sektor. Når arbeidstakere i statlig eller kommunal tjeneste streiker, er det ingen arbeidsgiver som taper penger. Tvert om: Arbeidsgiverne har økonomisk fordel av en streik fordi det blir færre ansatte som skal ha lønn i den perioden streiken varer.

         Men før eller senere vil de 30 000 kommuneansatte som i dag morges gikk ut i streik bli kalt tilbake til sine arbeidsplasser. Det blir nok skapt en ordning som gjør at nye tariffavtaler kan signeres.

         Da er det ingen arbeidsgiver som må ta den økonomiske støyten. Regningen havner hos kommunens innbyggere og skattebetalere, som i siste instans må finansiere et økt lønnsnivå.

         Derfor er streik i offentlig sektor en streik mot det norske folks lommebøker. De arbeidstakerne i privat sektor som har sagt seg så tilfreds med en lønnsvekst på 3 prosent at deres fagforbund underskrev ny overenskomst, skal altså finansiere en høyere lønnsøkning for dem som jobber i offentlig sektor.

         De som måtte ledes ut i fristelse til å sympatisere med streikende kommuneansatte, må ha klart for seg hvem som må betale regningen. Kommunene er ikke annet enn et fellesskap av mennesker som bor på et bestemt geografisk område. I siste instans er det ingen andre enn de som bor der som må finansiere økte lønninger, med mindre politikerne fristes til å stjele enda mer fra Oljefondet.

         Lønnsutvikling i det private næringsliv er ikke bare eller i første rekke basert på prisutvikling eller konjunkturer, men på produktivitetsvekst. Folk arbeider mer målrettet, mer effektivt og produserer verdier med mindre forbruk av ressurser. Slik blir det verdiskaping av og slik blir det mer til fordeling mellom ansatte og eiere.

         I offentlig sektor snakkes det aldri om effektivisering og produktivitetsvekst. Tvert om pøses det på med ny arbeidskraft uten synlig eller målbar vekst i velferd eller effektivitet. Mot denne bakgrunn bør offentlig ansatte være tilbakeholdne med å forlange lønnsvekst ut over kompensasjon for prisstigningen.

         Når inntektsoppgjøret ble vanskelig i offentlig sektor i år, skyldes det også at arbeidstakerne hadde latt seg forføre av politiske lokketoner om såkalt ”likelønn”. Disse politiske kallesignalene skapte store forventninger, som ansvarlige forhandlere for stat og kommune ikke kunne innfri.

         Det er lik lønn for arbeid av lik verdi i Norge, men den politiske venstresides herolder har ledet til forestillinger om noe annet. Det ble skapt håp om ekstraordinær lønnsvekst for kvinner, som helt uten grunnleggende betraktninger om produktivitet og etterspurt kompetanse skulle særbehandles – bare fordi de er kvinner. Statens og kommunens forhandlere strakk seg mer enn langt nok i å imøtekomme disse ubegrunnede forventningene, men det var likevel ikke nok.

         Vi er grunnleggende uenig i det syn at en kvinne som drar seg gjennom høgskolesystemet med så svake resultater at hun ikke får ansettelse noe annet sted enn i det offentlige, skal tilgodeses med ekstraordinær lønnsøkning – bare fordi hun er kvinne og helt uten sideblikk til arbeidsinnsats, produktivitet og verdiskaping.

         Når streiken i kommunesektoren blir avblåst, ender det med enda større byrder på en skattetrøtt befolkning. Det er en følge som ikke er til å komme forbi.

Av KOMMENTATOR: Ragnar Larsen | 28.05.2010 kl.09:30