Menu

Norge kolliderer med virkeligheten

RETT PÅ SAK: Norge er på feil kurs. Offentlig sektor vokser sterkere enn det verdiproduserende næringsliv. Hvis utviklingen ikke snus, vil vårt land snart kollidere med virkeligheten.

Av admin | 13.01.2010 11:10:39

   
    Kommentar av
    Ragnar Larsen.

 

En internasjonalt vedvarende oppgangstid tok slutt midt på 1970-tallet. Norge møtte vanskelighetene med tradisjonell motkonjunkturpolitikk ved å blåse opp offentlige budsjetter og pøse penger inn i økonomien. Dette skjedde ved låneopptak i utlandet med sikkerhet i fremtidige oljepenger.

Slik ble det etablert støtteordninger for næringslivet for å holde liv i bedrifter som ikke hadde livets rett. Lønns- og prisspiralen ble tilført ny rotasjonskraft. Denne spaltist hadde i 1977 en lønnsøkning på 18 prosent. Inflasjonen var like høy.

         Myndighetenes feilvurdering ble katastrofal. En sto ikke overfor en konjunkturkrise, men en strukturkrise. Gamle næringer gikk under. Det var knapt en tekstil- og konfeksjonsfabrikk tilbake. Skipsverftene som langs hele kysten fra svenskegrensen til Harstad hadde titusener av medarbeidere, ble så godt som utradert ? med mindre verftene omstilte seg til offshoreleveranser, slik verftene gjorde på Stord og i Haugesund.

         Statsminister Odvar Nordli og finansminister Per Kleppe skrøt av sin politikk og omtalte Norge som ?en øy i et hav av arbeidsløshet?. Norge kolliderte imidlertid etter hvert med virkeligheten. Vanskene møtte også vårt land. Ingen kan bevilge seg ut av økonomiske vanskeligheter, like lite som noen kan løfte seg selv etter håret. Et land kan bare arbeide seg ut av en krise ved flere er i jobb i lønnsomme bedrifter.

         Tre tiår senere er Norge i ferd med å gjenta 70-tallets gigantiske feilslag. Vi pøser på ny gigantiske pengemengder inn i økonomien. Som følge av internasjonal økonomi leder dette ikke til inflasjon, men forsterker derimot ubalansen i norsk økonomi og næringsliv mellom privat og offentlig sektor.

         Det blir relativt sett stadig flere som henter sin inntekt fra offentlige kasser, men forholdsvis færre skaper verdier som gjør at det kommer penger inn i de samme kassene. Summen av offentlig ansatte, pensjonister, trygdemottakere og studenter som lever av lån og stipend er nå i overkant større enn det samlede antall medarbeidere i privat næringsliv. Dette er en urovekkende utvikling.

         Og ubalansen blir stadig større. På NHOs årskonferanse i forrige uke la NHO-sjef John G. Bernander frem tall som viste at på ett år er det blitt 65 000 færre arbeidsplasser i næringslivet. Samtidig er de offentlige lønningslistene forlenget med 25 000 navn.

         Den sterke veksten i offentlige utgifter som dette avspeiler, er ikke finansiert ved økte skatter og avgifter, men ved økt bruk av engangsinntekter fra olje- og gassutvinningen. Statens bruk av oljepenge mer enn fordoblet seg fra 72 milliarder kroner i 2008 til 149 milliarder i fjor. Vi bruker opp kommende slektsledds arv.

         Statsminister Jens Stoltenberg er en klok mann som ser at den skjeve utviklingen må rettes opp. Derfor ble den mobile katastrofen Kristin Halvorsen i fjor høst omplassert til en mindre viktig post for å åpne for Sigbjørn Johnsens comeback som finansminister. Den sindige hedmarkingen er ikke så ømskinnet som den finansfrustrerte frue fra Grünerløkka, men desto hardere i klypa.

         Sigbjørn Johnsen har allerede begynt å forbrede nødlandingen. Han har gitt beskjed til de rødgrønne stortingsgruppene om å foreslå et samlet kutt i neste års statsbudsjett på 4 prosent ? dels for å begrense overforbruket, dels for å gi et visst handlingsrom for nye satsinger.

         Dette er å anse som en nasjonal kollisjonspute for å ta unna de verste virkningene av Norges tilstundende møte med virkeligheten.

Av KOMMENTATOR: Ragnar Larsen | 13.01.2010 kl.11:1