Kommentar av     Ragnar Larsen.

Sommerens store politiske sak – høyspentlinjen i Hardanger – ruller videre av seg selv og sin politiske tyngde.

         For å roe gemyttene lovte statsråd og Sp-leder Liv Signe Navarsete for tre uker siden at høyspentforbindelsen fra Eidfjord til Samnanger skulle utredes nærmere av et utvalg. Hun hadde knapt fått trekke pusten før partifelle og energiminister Terje Riis-Johansen dementerte henne og erklærte at Regjeringen aldri hadde lovet noe utvalg.

         I går hadde Regjeringen imidlertid kommet på andre tanker. Olje- og energiministeren nedsatte intet mindre enn fire utvalg til å se nærmere på muligheter for og konsekvenser av en sjøkabel på deler av strekningen. Men det gikk visst fort i svingene: Bare timer etter oppnevnelsen trakk lederen for det ene utvalget seg. Han er ansatt i Vattenfall – det svenske motstykket til Statkraft – et selskap som har kundeforhold til Statnett, og motsatt. Følgelig ville det kunne stilles spørsmål ved hans habilitet og uavhengighet.

         Her skal vi ikke gjøre noe nummer av at dette illustrerer hvilket surr Regjeringen har skapt og hvilket rotete inntrykk den har etterlatt seg. Statsråden står, inntil videre, på at linjen fra Samnanger til Norheimsund skal bygges som luftspenn og at arbeidene skal starte i høst. Dermed skapes det en ”bordet fanger”-situasjon, som binder opp resten av strekningen.

         For intet utvalg skal nemlig se på det som er sakens kjerne: Hvilket behov er det egentlig for mer elektrisk kraft i bergensområdet?

         Et av utvalgene, som ledes av en professor fra Universitetet i Reykjavik, har fått i oppdrag å se på konsekvensene for strømforsyningen til Bergen og omegn dersom løsningen blir sjøkabel fra Norheimsund til Eidfjord. Riis-Johansen har uttalt at en slik kabel tidligst blir ferdig i 2018. Både statsråden og Statnett har hevdet at forsyningen kan bryte sammen når som helst. Hvis dette er sant: Hvordan kan landets nest største byområde leve med en slik usikkerhet i åtte år, minst?

         Tenk om en uavhengig gruppe fagfolk kommer frem til at strømforsyningen ikke er kritisk i det hele tatt! Den var jo strengt tatt ikke kritisk i vinter heller da bergensere og striler opplevde den strengeste vinteren på trekvart århundre.

         Men det helt avgjørende spørsmålet blir ikke stilt, nemlig dette: Når en vet at det er elektrifisering av offshoreinstallasjoner som ligger til grunn for det økte strømbehovet, hvorfor skal da vakker natur i Hardanger unngjelde? Hva har folk i Hardanger igjen for å se sine omgivelser skamfert for at oljeinstallasjoner til havs skal forsynes med strøm fra Eidfjord?

         Og dessuten: Hvis strømforsyningen vinters tid blir kritisk, vil Norge importere strøm fra utlandet. Den er produsert i kull- eller gassfyrte kraftverk i Danmark og Tyskland. Hvorfor kan en ikke i en slik situasjon utnytte kapasiteten fullt ut for gasskraftverket som bygges på Mongstad? Da blir denne delen av Vestlandet helt selvforsynt med strøm i perioder hvor vannkraften ikke strekker til. Slik kan høyspentlinjen gjennom Hardanger bli helt overflødig.

         Og statsminister Jens Stoltenberg har jo lovet at det bare er et spørsmål om litt mer tid før utslippene fra gasskraftverket på Mongstad blir CO₂-renset. Hva er da problemet? Da kan vel gass produsere elektrisitet i Hordaland i stedet for at fylket skal forsynes med gasskraft fra Tyskland, hvorfra en del av effekten for øvrig blir borte i de lange linjer underveis?

         Og dessuten: Når oljeinstallasjoner i Nordsjøen forsynes med gasskraft som Statkraft (sic!) har produsert i Tyskland, kan vel elkraften like godt produseres på installasjonene i Nordsjøen, der hvor gassen kommer opp fra undergrunnen?