Menu

KrF ser ikke skriften på veggen

RETT PÅ SAK: KrF ser ikke at fallende oppslutning og selvvalgt betydningsløshet arter seg som Bibelens fortelling om skriften på veggen – et dystert varsel om undergang.

Av admin | 29.01.2010 11:08:48

   
    Kommentar av
    Ragnar Larsen.

 

 I dag samles Kristelig Folkepartis lokalpolitikere i Stavanger til partiets årlige samling av partiets folkevalgte på grunnplanet.
 Det skjer i en skjebnetid for partiet, som i fjor høst opplevde sitt svakeste stortingsvalg etter 2. verdenskrig og hvor de siste måneders meningsmålinger viser at tilbakegangen fortsetter. På enkelte målinger har partiet falt under sperregrensen på 4 prosent. Et valgresultat på dette nivået ville bare gitt direktevalgte representanter fra partiets kjernefylker som Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal.
 Det som forbauser mange observatører er at det er så stille i partiet. I andre partier ville oppslutning på historisk lavmål ha utløst behov for havarikommisjon og krisestrategier. 
 

Men ett og annet tegn til liv er det fortsatt. Den påståtte wonderboy, Knut Arild Hareide ? bømlingen som representerer Akershus på Stortinget ? tok i et radioinnslag i dag tidlig til orde for at KrF bør oppheve tillitsvalgtes bekjennelsesplikt. Fra starten av har det vært slik i KrF at en må bekjenne seg til den kristne tro for å få tillitsverv i partiet.
 Hareides tankegang vil føre til at KrF slår følge med de øvrige partier på den brede vei. Partiets folk bør være såpass bibelkyndige at de vet hvor den veien fører.
Når partiet er i vanskeligheter, så skal løsningen altså være å gi slipp å sitt særpreg og bli mest mulig lik andre partier.

Kristelig Folkepartis grunnidé siden kristenfolk fra Sunnhordland og Hardanger stiftet partiet i 1933, har vært å være et alternativ til andre partier. Dette særpreget har ikke vært til hinder for en oppslutning som har ledet partiet inn i samtlige borgerlige regjeringer siden 2. verdenskrig.
 Hareide mener at løsningen for Kristelig Folkeparti er å bli mindre kristelig. Han gir dermed næring til forestillingen om KrF som et trangt, gledeløst og ikke utpreget inkluderende parti. Hvis partiet opphever bekjennelsesplikten og lar sine fremste tillitsvalgte posere med hevede rødvinsglass og tent sigar, som i Bondeviks og Svarstad Hauglands glansdager, så skal velgerne igjen strømme til partiet.

Dette er det rene selvbedrag. Det er ikke partiets forankring i kristne grunnverdier som gjør at partiet tørker inn, men mangel på klarhet i spørsmålet om å etablere et troverdig regjeringsalternativ. KrF er uvillig til å medvirke til pålitelig alternativ til dagens regjering.
 Det er dette som er partiets grunnproblem. Velgerne syns ikke om partier som er unnvikende i politikkens hovedspørsmål. Her deler KrF skjebne med Venstre.
 KrF har gjort seg irrelevant og betydningsløs ved mer og mer å utvikle seg til i praksis å være et slapt haleheng til dagens regjering. Dette gir liten tiltrekningskraft. Partiet har i dag flere medlemmer over 80 år enn under 40. Dette gir en dyster fremtid.
 Dagfinn Høybråten fikk i oppdrag å gjenreise partiet etter at unnfallenhet og partiets behandling av Jan Birger Medhaug rystet partiet i grunnvollene. Høybråten er en svært dyktig politiker, men har begrenset begeistringsevne. Han er en fører uten folk.
 I et kristelig parti bør bibelkyndigheten være så pass at en kjenner Det gamle testamentes fortelling om skriften på veggen, det onde varslet om nederlag og undergang. Men gangsynet svikter. Partiet mangler regjeringsalternativ, kampsak og velgere.

Et gjenreisningsutvalg under ledelse av nestleder Dagrun Eriksen skal legge frem sine konklusjoner om ett år. Det spørs om velgerne orker å vente så lenge.

Av KOMMENTATOR: Ragnar Larsen | 29.01.2010 kl.11:0